Verdidebatt

Bør KrF + AP være sant?

Med utgangspunkt i min grunnposisjon som sosialdemokrat følger jeg med stigende spenning Knut Arild Hareides «misjonsreise» for å overbevise tvilerne om at det nå er rett for KrF å gå mot venstre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har sans for Hareide. Han er en sympatisk politiker med glimt i øyet, og det står respekt av en politiker som tar sjansen på å legge hele sin politiske framtid i potten ved å være ærlig på det han egentlig mener. Både i talen til landsstyret og i den nyss utkomne boka er han mer opptatt av samfunnsretningen enn av detaljer. Slik sett er det et også et ideologisk utspill han har kommet med, mer enn politisk taktikkeri. Det er i hvert fall nærliggende å oppfatte det slik. Jeg merker meg ellers at han stadig refererer til Jon Lilletun, og det er selvsagt ikke tilfeldig. Lilletun var «innerst inne» sosialdemokrat.

Det er mange skjær i sjøen. Noen av dem er svært synlige, noe de steile frontene i KrF med all tydelighet viser.  Det er imidlertid ikke bare i KrF Hareides utspill er kontroversielt. Også i deler av AP er det skepsis.  At Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har god kjemi, har vi visst en stund – og da biskop Halvor Nordhaug nylig samtalte med Støre på Litteraturhuset i Bergen, var det antakelig svært mye av det Støre ga uttrykk for, som Hareide kunne ha signert. I forhold til et mulig regjeringssamarbeid med KrF, vil likevel Støre kunne møte nesten like sterk motstand i sitt parti som Hareide gjør i KrF. Motstanden vil være størst i den delen av AP som er mest skeptisk til økt religiøs innflytelse i politikken.

Selv er jeg «i tvende sinn» i forhold et regjeringssamarbeid mellom KrF og AP. På den ene side ser jeg et tydelig verdifellesskap mellom sosialdemokratisk og kristendemokratisk tenkning når det gjelder områder som rettferdig fordeling, fattigdomsbekjempelse og bistandspolitikk.  Det er et nært slektskap mellom begrepene solidaritet og nestekjærlighet.

KrF har, slik jeg ser det, en viktig rolle å spille i norsk politikk som «lys og salt» (for å tale litt bibelsk) når det gjelder den grunnleggende kampen for menneskeverdet. Ingen andre partier har en så tydelig politikk i forhold til alle de utfordringene utviklingen innen moderne bioteknologi i stadig større grad stiller oss overfor. Ingen andre partier viser samme grad av etisk bevissthet rundt spørsmål som dreier seg om hva et menneske er, og hvor grensene for manipulasjon med det menneskelige bør gå.  Her vil jeg, som sosialdemokrat, ønske en KrF-innflytelse på Arbeiderpartiets politikk velkommen.

På den annen side: KrF er det partiet som tydeligst fronter en religiøs innflytelse på politikken, og da rygger jeg litt tilbake, fordi jeg mener at i et demokrati må staten være sekulær. Her er jeg på linje med SV og Venstre, som mener at de siste endringene i Grunnloven ikke gikk langt nok. Mest problematisk er § 16, som inneholder en underlig selvmotsigelse: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Det fastslåtte likebehandlingsprinsippet slås her i hjel av passusen om særbehandling Den norske kirke.  Dessuten inneholder § 4 en håpløs anakronisme som ikke hører hjemme i et moderne demokrati: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion». Mange vil også finne den reviderte versjonen av § 2 kontroversiell, der vi kan lese følgende: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».  Selv synes jeg den er akseptabel. I utgangspunktet slår den fast noe jeg anser som et historisk faktum («vår kristne og humanistiske arv»). Dernest presiseres det hva dette skal bety i praksis – ved at tre stikkord framheves: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Man møter ofte, især fra KrF-hold (men også fra store deler av høyresiden), argumenter om at å fjerne de nevnte paragrafene i Grunnloven, er å «avkristne» landet – eller at man blir stemplet som kristendomsfiendtlig om man foreslår noe slikt.  Til det er å bemerke at store deler av det organiserte frikirke-Norge faktisk også er kritisk til disse diskrimineringsparagrafene. Her er det faktisk et interessefellesskap mellom frikirke-Norge og HEF.  Det handler m.a.o. ikke om kristendomsfiendtlighet, men om prinsipiell tenkning.

Bør så KrF + AP være sant?  Som allerede nevnt: Jeg er i tvil – men kanskje bør tvilen komme forsøket til gode? Politikk er, som vi vet, det muliges kunst.  Kompromisset er politikkens natur.  Spørsmålet er hvilke kameler det til enhver tid er akseptabelt å svelge.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt