Burde Den norske kirke skifte navn?

Den teologiske legenden Jürgen Moltmann utfordret Den norske kirke­ da han besøkte­ MF i Oslo forrige uke. Han advarte­ mot økende misbruk av Europas kristne­ arv i hendene til populister. Kirker kan ikke være nasjonale­ sa han, men de kan være kirker i nasjoner. Jeg gikk ut fra Litteraturhuset i Oslo mens jeg tygde på navnet «Den lutherske kirke i Norge».

Kristendom og norskhet. 

Uten å vite det bidro Moltmann til en pågående debatt om Dnks plass i det norske samfunnet. Trond Enger og Kaja Melsom skrev på vegne av Human Etiske Forbund (HEF) i Aftenposten 13. september. De kritiserer både Dnk og de rødgrønne partiene for å koble kristendom og norskhet. «Farlig identitetspolitikk», sier de. Kristin Gunleiksrud Raaum fra Kirkerådet tar opp hansken 19. september. Kirkens historiske­ og kulturelle rolle i Norge er helt reell­, påpeker hun. Ikke noe galt i å påpeke dette, eller la det danne­ grunnlag også for fremtidens religionspolitikk­.

Raaum sitt innlegg undervurderer likevel faren som ligger i politisk retorikk om kristen kulturarv. Ingen mistenker Den norske kirke for å være fremmed-
fiendtlig, men i denne saken­ må ikke kirken være naive. I den grad de ønsker seg symbolsk særbehandling i norske maktdokumenter, og praktisk sær-
behandling i budsjetter, vil de måtte støtte seg på «allierte» med en helt annen agenda enn dem selv. Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen.

Sekulær kristenisme. 

Dette aspektet ved Enger og Melsom sitt verdensbilde får altså støtte fra en del nyere forskning. Det er en økende kobling mellom kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme. En rekke politiske aktører bruker kristendomsretorikk til å definere Europas mange nasjonale «vi» på en måte som systematisk ekskluderer særlig muslimske innvandrere og minoriteter. Ifølge sosiologen Rogers Brubaker ser Europa nå en «sekulær kristenisme», der kristendommen brukes politisk. Ikke som tro eller praksis, men som identitetsmarkør.

Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker en populistisk retorikk. Jeg tror heller det er snakk om uvante sengepartnere og gamle vaner. Etter at Åpen Folkekirke gjorde det godt i kirkevalgene, har Dnk fått en mer liberal, folkekirkeorientert ledelse. Hittil i historien har folkekirkeretorikk i Norge vært åpnende og demokratiserende. I en tid med populistisk nasjonalisme på fremmarsj står folkekirkeretorikk lagelig til for kapring. «Folke-
kirke» må ikke være nasjonalt betont, men det er en lett kobling for både tanker og følelser. De som ikke ønsker denne koblingen mellom det folkekirkelige og det nasjonale må gå en ekstra runde for å tydeliggjøre skillet. Raaums svar gjør meg ikke trygg på at Den norske kirke har tunga rett i munnen her.

Kirken i Norge. 

Raaums tekst er interessant, og det hun sier er ikke feil. Hun fastslår at kirken er en positiv og viktig del av grasrotkulturen i Norge, og at dette­ fortjener fortsatt raus statlig støtte­. Den norske kirke tenker kanskje at HEFs kritikk er overspilt og retter baker for smed. Likevel burde de stoppe opp og lære av den.

Mitt tips er som følger: Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke. Snakk om kultur og kulturarv i Norge, ikke norsk kultur. Snakk om folk i Norge, ikke det norske folk. Stå i mot når noen vil snike inn kirken i sine forsøk på å avgrense det norske folk.

Dette er ikke bare en avklaring mellom Den norske kirke og eksterne populister som vil kapre religionsretorikken i en, ja, sivilisasjonskamp. Dette er også noe som angår Den norske kirkes selvforståelse og indre liv. «Folkekirke» er et plussord langt ute på venstresiden, slik et nylig utspill fra nestledere i Sp, Ap og SV illustrerer. Her bør Den norske kirke tenke seg grundig om. I Norge beskrives forholdet mellom kirkegang og fremmedskepsis med en omvendt «U». De som aldri går i kirker skårer lavest på fremmedskepsis, men aktive kirke-
gjengere skårer også lavt. De som går sporadisk i kirken, midt-
kategorien, er de som skårer høyest på fremmedskepsis.

Ordstilling viktig. 

Dette er en utfordring for de folkekirkevennlige kirkeaktive: Er ikke sporadiske kirkegjengere kjernen i den norske hedersbetegnelsen «folkekirken»? Fortellingen har jo vært at folkekirkeligheten er mer liberal og åpen enn den konservative troseliten bestående av mørkemenn i menighetsråd og presteskap. Men det er en utfordring for Dnk at en stor gruppe blant de sporadisk aktive kirkemedlemmene anser sitt kirkemedlemskap som en del av en nesten-etnisk norskhetspakke.

Moltmann beskrev seg selv som «brent» av nazismen han opplevde i sin ungdom. «Aldri mer!» sa han. Senere beskrev han hvordan hans kirke skiftet navn fra Den tyske evangeliske kirke til Den evangeliske kirke i Tyskland. Ordstilling kan ha stor betydning.

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018.