Verdidebatt

Når Norge går til krig

Bombingen i Libya bør føre til en dyp politisk, militær og moralsk bearbeiding.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Å føre et land i krig er den mest alvorlige moralske beslutning en politiker kan gjøre. Krig handler bokstavelig talt om liv og død. Men vi vet også at beslutning om krig strekker seg langt inn i framtiden på ulike måter; ved at barn vil vokse opp uten foreldre, ved at skadede personer vil leve hele liv med konsekvensene av krigen, ved at gjenoppbygning tar tid, og ikke minst ved at krig kan eskalere hat i generasjoner.

Eksepsjonelt alvorlig. 

Mange krigshandlinger fører også til mer ustabilitet, kaos og vold. Krig er ikke slutt ved krigen. Den fortsetter i menneskers sinn, noe som kan gi grobunn for nye voldshandlinger og i verste fall nye kriger. Av den grunn er avgjørelsen om å gå til krig eksepsjonelt alvorlig.

Fra slutten av mars til 1. august 2011 bombet Norge Libya med 588 bomber. Det utgjorde mellom 15 og 18 prosent av den totale bombingen i denne perioden. 13. september i år ble evalueringen av Norges bombing av Libya lagt fram. Utvalget bak rapporten ble ledet av tidligere utenriksminister for Høyre, Jan Petersen.

Funnene er svært alvorlige: Norske politikere bestemte via SMS at Norge skulle være spydspissen i en krig mot Libya. Resultatet ble borgerkrig, kaos og flyktningstrøm. Videre manglet Norge eget informasjonsgrunnlag for å gå til krig. Forsker ved Institutt for fredsforskning (Prio), Kristian Berg Harpviken, sier i et intervju med Klassekampen 15. september at «vi stikk i strid med norsk tradisjon var ekstremt framoverlente, gikk inn med tunge våpensystemer og tidligere enn nesten noen andre». Han framholder at Norge ville vise at vi var best i klassen.

Fortsatte bombingen. 

Andre har gått langt i å antyde at bombingen var et ledd i å styrke kandidaturet til Jens Stoltenberg som ny generalsekretær i NATO, eller i alle fall å styrke forholdet til USA og NATO. Det reises diskusjon om Norge brøt folkeretten, i alle fall etter tre måneder da det var klart at Gaddafi-regimet var kraftig svekket. 17. juni 2011 valgte likevel den norske regjeringen å fortsette bombingen i fem uker. Fra andre kilder har det kommet fram at pilotene i stor grad måtte operere på egen hånd og finne målene selv i område på større av Sør-Norge. Det sier seg selv at muligheten for å treffe sivile mål er svært stor.

Det er verdt å sette Libya-rapporten i sammenheng med rapporten om Norges krigføring i Afghanistan i perioden 2001-2014 som ble lagt fram i juni 2016, ledet av tidligere utenriksminister, Jan Tore Godal fra Arbeiderpartiet. Også den rapporten var meget kritisk. Målene det internasjonale samfunnet satte seg var totalt urealistiske. Afghanistan hadde gått fra vondt til verre både sikkerhetsmessig og økonomisk få år etter at de fleste internasjonale styrkene hadde trukket seg ut. Norge brukte om lag 20 milliarder kroner, ti norske soldater ble drept, og mange hardt skadde. Bare ett av målene med deltakelsen i Afghanistan ble nådd fullt ut: Norge var en god NATO-alliert – et land USA kunne stole på.

Livet på spill. 

Det må være hard lesning for unge kvinner og menn som har deltatt i disse krigene. De har satt livet på spill, men verden ble ikke noe bedre sted. Trolig er det motsatte tilfelle. Det bør føre til en dyp politisk, militær og moralsk bearbeiding.

Jeg skjønner uroen som har kommet fram fra militære som var aktive i Libya: Å ta liv til ingen nytte er noe som er ytterst alvorlig å bære, selv om det var andre som tok de overordnede beslutningene. Enda mer alvorlig er det om mange av de drepte er sivile.

Jeg er ingen militær ekspert. Men hvordan etterretning og militære faglige vurderinger kunne være så svake både i Afghanistan og Libya må vi komme til bunns i. Vi ser at noe av den samme kritikken er rettet mot invasjonen i Irak, ikke minst britisk deltagelse: mangelfull etterretning og manglende planer for hva en skulle gjøre når diktatoren var styrtet. Eller var det slik jeg har fornemmet i flere sammenhenger; at det militære var langt mer tilbakeholdne til krig enn politikere? Militære vet hva krig er. De kjenner til begrensningene i hva som kan oppnås ved krig. Det er ikke alltid politikere gjør det.

Alvorlig etterspill. 

Om jeg ikke er militær ekspert, vet jeg noe om etikk og moral: Jeg kan ikke skjønne annet enn at rapportene må få alvorlige etterspill. Hva var beveggrunnen til at politikere kom til beslutningene om å gå til krig? Hva tenker disse politikerne nå? Hvordan var det mulig å starte krig per SMS? Hva har disse politikerne å si til unge mennesker som har satt livet på spill eller som har bombet sivile til døde? Hvilken hjelp skal vi gi dem som deltok?

Ved begge krigene hadde antageligvis politikerne ryggdekning i internasjonale mandat, selv om dette problematiseres. De hadde i alle fall politisk legitimitet overfor det norske statssystemet. Men i refleksjonen etter krigene bør vi stille spørsmål om det er for enkelt for politikere å ta så fatale beslutninger med så store konsekvenser. Det ser ut til at Norge gjennom to kriger er skyldig i mye lidelse, uten at verden ble et bedre sted. Derfor må vi stille spørsmål ved den moralske legitimiteten ved krigene. Ikke minst må vi sikre en helt annen etisk gjennomtenkning om Norge skulle vurdere deltagelse i nye kriger utenfor Norges grenser.

Trykket i Vårt Land 18. september 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt