Frihetens skygge

Samfunnsforskere har de siste tiårene arbeidet mye med begrepet «individualisering» for å beskrive sentrale utviklingstrekk og tilstander i vår del av verden. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ.

Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange politiske reformer blir begrunnet med at det vil styrke «individenes frie valg». På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal ha rett og mulighet til å velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, kjønn og seksuell orientering.

Innbyggerne er kunder. 

Denne ekstreme valgideologien er sterkt påvirket av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de styringsmekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må tas i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en skal legge forholdene til rette for at tilbuds- og etterspørselsmekanismene fungerer knirkefritt.

NPM-ideologene har hentet sine idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være fra varehandelen. Innbyggerne er kunder, og en kunde er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett. Kunden skal alltid møtes med velvilje, høflighet og underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som «brukerorientering».

Ingen er motstander av frihet til å velge. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Ubundet av tradisjoner. 

Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler, eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert og latterliggjort.

Dette idealet presser seg fram når det gjelder barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm omtaler de ikke gutter som gutter og jenter som jenter, og personalet sier ikke «han» eller «hun» om eller til barna, men «hen». Barna blir oppdratt i samsvar med dette, til å fortrenge sin kjønnsidentitet. De oppmuntres til å leke med alle typer leker, slik at de «skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.» Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en «fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.» De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet.

Grensesetting. 

Human-Etisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: «La de små barn komme til seg selv.» Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken Uro: «Det blir psykiatri av slikt.» Psykisk sunnhet fremmes i og gjennom meningsfulle fellesskap og grensesetting.

Valgfrihetens sjefsideologer ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt og å velge, og som hele tiden rastløs søker sin identitet, blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

Trykket i Vårt Land 5. september 2018.