Helbredelse, liv og død relatert til tro og livssyn

Paradigmevarianter illustrerer gjerne forskjeller i hvordan mennesket og verden skal forstås. Dette innebærer ikke dermed at man skal resignere hva gjelder sannheten og avmektig henfalle til etisk relativisering hvor alt bare reduseres til subjektive variabler. Men dog bør man ha i minne at hvordan vi oppfatter virkeligheten også påvirker hvordan vi oppfatter hverandre og oss selv, og dermed også temaer som sykdommer, liv og død. At vi har forskjellige habitus som dermed preger vår persepsjon og oppfatninger er vel en banalitet som dog kan føre til at man snakker forbi hverandre; og i verste fall til spenninger, konflikter og usunn tilbaketrekning. Forskjellen er desto større om man kommer fra andre kulturer.

Det indre bagasje - habitus - blir som oftest helt uberørt med som nissen på lasset uansett hvor langt vi enn flytter. Dette er lett å overse for alle, også for den som flytter. Jeg vet; jeg har bodd i tre andre land. Også i Israel hvor kulturforskjellene ble desto større. Dermed får både landets egne innbyggere og innflytteren et utfordrende memento her; en utfordring som ikke løser seg over natten. Her oppstår usikkerhet og kanskje utrygghet hos alle parter. Møtes man så som innvandrer med kritikk, mistenksomhet og distansering fra landets innbyggere, så blir det som videre skjer gjerne en selvoppfyllende profeti i diskursen om innvandring og forskjellige kulturer: Den som kjenner seg kritisert og mistenkeliggjort søker naturlig nok trygghet og aksept hos likesinnede i egne miljøer hvor man legitimerer og dyrker egne sosiokulturelle verdier og væremåter desto mer. Dermed fortsetter og forsterkes miljøforskjellene suksessivt. Og slik blir forskjellene ellers i samfunnet ikke bare mer tydelig, men de opprettholdes desto mer og øker med påfølgende utfordringer for alle.

Den økende globaliseringen har som konsekvens enkelte utfordrende kulturmøter. Både for den som allerede er husblind her i egen kultur og den andre som inviteres inn. Kultur- og kunnskapsbakgrunn påvirker også hvordan forståelsen av helse og sykdommer etablerer seg. Hva gjelder sykdomsforståelse, så er det gitt i de etiske retningslinjer for helseinstitusjonene at man skal møte den syke m/familie fra andre kulturer, med respekt for deres livsynsmessige- og kulturelle egenart; hvilket også kan innebære at man kan møte andre tolkninger av sykdommer, liv og død som bryter med den etablerte naturvitenskapelige modellen vi er kjent med her i vesten.

Sykdom og død kan av innvandreren f.eks. positivt tolkes som straff fra Gud, angrep fra onde ånder eller at det skyldes ubalanse i kroppsvæsker, bare for nevne noe. Ulik forklaring og forståelse kan dermed føre til kommunikasjonsproblemer, men også i visse tilfeller bremse helbredelsesprosessen. Det er dog slik at møtene mellom den syke m/familie og helsepersonalet skal bygge på gjensidig respekt, trygghet og forståelse. Møter man den andre som er avhengig av hjelp og til en viss grad avmektig med avvisende og belærende rollemakt, og dermed på måter som den syke og familien opplever respektløst, så har man ofte samtidig underminert vesentlige sider av helbredelsesprosessen.

Årsaken til at jeg berører dette temaet her, er at en etnisk nordmann eller annen som forklarer helse og død på tilsvarende måte som de med annen kulturbagasje gjerne blir møtt med grunnleggende tvil og kan hende også med mulig diagnostisering med påfølgende terapeutisk og medikamentell behandling med antipsykotikum: Det er ikke her usannsynlig at den religiøse troen og troskulturen  blir sett som ikke bare medvirkende og bakenforliggende del-årsak til lidelsene, men som hinder for tilfrisking. I det minste blir troen sett som den utløsende faktor for dypereliggende problemer. Men dog: Vedkommende er jo i likhet med den innvandrede med annet sosiokulturelt paradigme muligens langt på vei positivt overbevist om at Gud eller onde ånder faktisk står bak helseproblemene spesielt, og liv og død generelt. Og steget derfra til at Gud griper positivt inn med helbredelser og oppvekking fra døde er kanskje for noen ikke alt for langt?

Den ettertanken jeg berører her i innlegget består altså av om etiske retningslinjene hvor respekt og forståelse for den annens oppfatning samt forsiktighet vedr. kommunikasjonsaspektet og problemløsning skal gjelde alle uansett nasjonalitet... Eller om dette vesentlig etiske i det private og yrkesetisk relasjonelle skal være etnisk- og sosiokulturelt betinget?

For god ordens skyld: Dette innlegget er ikke ment som forsvar for de eksesser som f.eks. Levi Fragell påpeker i sitt innlegg. Det har virkelig pågått mye avskyelig i Guds navn: Gud må som noen andre dessverre finne seg i å ha supportere som han godt kunne tenkt seg å være foruten. Innlegget er kun ment som et lite sidespor hva gjelder etikk relatert til religiøs tro og helse, liv og død.