Knut Arild Hareide tar til motmæle mot boikott av Israel (Vårt Land 11. mai). Dette er han naturligvis i sin fulle rett til å gjøre. Problemet er at han knytter kronikken til kommunestyrevedtak om å boikotte bosetterprodukter – og UDs bekreftelse av at dette ikke kan forbys.
Ikke én gang berører han at vedtakene faktisk ikke handler om å boikotte Israel. Mener Hareide at boikott av Israel og boikott av varer produsert i ulovlige bosettinger – og der selskapenes nasjonalitet er irrelevant – går ut på det samme?
Jeg har tidligere kritisert konstituert redaktør i Vårt Land for det samme («Vårt Land bommer», VL 1. mars 2017; finnes på verdidebatt.no).
Naturlig går det an å forstå at tiltak mot næringsvirksomhet på okkupert land også vil ramme okkupanten. Likevel – og dette kan ikke understrekes tydelig nok: Å boikotte bosettingsvarer handler ikke om jøde-boikott eller angrep mot selve staten Israel.
Alle har et ansvar å unngå å bli medskyldig i folkerettsbrudd, og jeg har selv aldri tatt til orde for boikott av Israel. Norge arbeider med en merkeordning for bosetterprodukter som orientert om av Utenriksministeren i Stortinget 11. april. Dette er på høy tid.
Varer fra bosettingene unntas fra både EU og EFTAs frihandelsavtaler med Israel. I EU omtales dette som «differensiering». Statens Pensjonsfond – Utland har solgt seg ut av selskaper som bidrar til bygging av bosettingene. Israel og USA har derimot lagt til grunn i sine «anti-BDS-lover» (boikott, deinvestering, sanksjon) at Israel skal forstås som både Israel og «israelsk-kontrollert» – uten å klargjøre hva som ligger i det siste.
Fordi rett ordbruk er viktig, og fordi UDs svarbrev bygger på et tvilsomt premiss at å unngå å kjøpe bosetterprodukter vil forvanske dialogen med «partene», må vi forvente at en oppegående politiker som Knut Arild Hareide faktisk greier å skille – når han ordlegger seg over fem spalter.
Trykket i Vårt land 15. mai 2018