Shadi Alzaghari

12

Ungdomsopprør

Ofte, når vi snakker om saker vi ikke lykkes med, glemmer vi å fokusere på mulige bakenforliggende årsaker. Jeg tenker på diskursen rundt fattigdom, kriminalitet, rasisme, mobbing og ungdomsopprør.

Publisert: 2. mai 2018

Jeg har valgt å kalle det ungdomsopprør fordi jeg tror at det vi opplever i disse dager er enkelte ungdommers måte å si ifra på om at de ikke føler seg hørt og sett, og at det er vi voksne som er rundt dem som må ta ansvar, både som foreldre og som fagpersoner.

 

Jeg vil imidlertid understreke at jeg på ingen måte støtter at det brukes vold eller bedrives kriminalitet, men at jeg heller ikke er overrasket over å se det som skjer i dag.

 

Jeg mener ungdommene selv, foreldre og fagpersoner må samarbeide tettere. Det må brukes tid og ressurser på å skape tillit og forhåpentligvis konstruktive løsninger.

 

Jeg har jobbet med ungdom i 15 år, både i mitt yrke, men også gjennom frivillig arbeid. Det jeg stort sett erfarer er at de aller fleste har ordinære, positive drømmer for framtida. De vil studere, jobbe, danne familie og å gjøre foreldrene sine stolte. Det enkelte imidlertid erfarer er at de møter fordommer, og at gjennomføringen av fremtidsplanene blir en kamp de meget vel kan tape.

 

Jeg husker godt et ungdomsarrangement jeg var tilstede på, hvor ungdommene ble spurt om hva de gjorde etter skoletid og frem til leggetid. Svarene jeg fikk var svært overraskende; så godt som samtlige svarte at de kun snakket med foreldrene under middagen, og at de var overlatt til seg selv resten av tiden. Dette holder ikke!

 

Ungdommer trenger voksne som er gode rollemodeller, som er tilstedeværende og som kan gi dem tillit og trygghet. De trenger anerkjennelse, oppmuntring og ros. De har behov for veiledning og korrigering for å bli ansvarsfulle voksne.

 

Mangelen på oppfølging skiller ikke ungdom på Bygdøy fra ungdom på Holmlia, eller fra Frogner og fra Vestli. Ungdomsopprør tar ulike former, og på grunn av ulike årsaker, men det er uansett et uttrykk for frustrasjon.

 

I østlige bydeler har voldelig ungdomsopprør fått mye oppmerksomhet, men jeg tror også at det i vest er mange som sliter. I stedet for utagering viser det seg kanskje på selvmordsstatistikken. Jeg liker ikke å snakke om øst- vestproblematikk, eller å betegne bydeler som ghettoer eller bydeler med «svenske tilstander». Jeg vil at vi skal se på ungdomsgruppa som en helhet, og at vi iverksetter tiltak i samarbeid med ungdommene selv. Vi må lytte til dem og føre en dialog som favner alle, uavhengig av bosted, etnisitet eller sosiokulturelle forhold.

1 liker  
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Takk for viktig innlegg

Publisert rundt 3 år siden

Her var det mykje konstruktivt. Denne tematikken blir viktig framover, synest det som. Det er godt om både politikarar, sivilsamfunn og privatpersonar kan gå saman for å skape best mogleg oppvekstforhold og leveforhold for unge i sårbare situasjonar. 

1 liker  
Kommentar #2

Daniel Hisdal

60 innlegg  2194 kommentarer

Et viktig skille

Publisert rundt 3 år siden

At man blir sint, protesterer, ja til og med tyr til tyveri pga urettferdighet og fattigdom er både forståelig og til en viss grad akseptabelt. 

Det som ikke er akseptabelt, som på ingen måte kan unnskyldes, og som ikke foreldrene kan klandres for, er trusler, vold, voldtekt og andre former for oppførsel som fysisk eller psykisk går ut over andre mennesker. ALLE vet at slik oppførsel ikke er rett, og ingen kan unnskyldes fra det. De som gjør slike ting, skal ikke bli forstått. De som gjør slike ting, må oppleve sanksjoner av en understrekende og avskrekkende art som viser at slik vil man ikke ha det.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere