Finnes et reellt samtale- og argumentasjonsdemokrati?

Alle har som kjent rett til deres egne politiske meninger. Heldigvis. Men dog ikke til deres egne fakta. Noen journalister forutsetter at de presenterte påstander er gitte. Men det gjøres på både egne og oss leseres vegne. Det presupponeres i den hensikt å få andre til å akseptere premissene og dermed akseptere de konklusjoner som ligger implisitt i teksten. Vi ser gang på gang hos politikere, men ofte også hos journalister, at oppfattelsen av hva som er fakta er bestemt av deres politiske holdninger; dvs retorikk og polemikk er langt viktigere enn substans. Enkelte sterke påstander velges her selektivt og klart ut som sanne fordi det slik kan tjene en iboende hensikt; og de gjentas ofte nok så man tydelig nok til slutt tror på dem selv. Man går så i ett med sine holdninger og verdier at man ikke ser hva som foregår i persepsjons- og tolkningsprosessene. Bruken av heller dårlig forkledde stråmenn og sågar sitatfusk er dessverre mer og mer vanlig også hos journalister.

Hva er egentlig slike holdningsmettede høyst betingede tekster gode til? Jo, kun til å bli bekreftelse og ideologisk sutteklut for de som allerede deler journalistens holdninger og syn.

Journalistikken er virkelig et område hvor ærlighet og anstendighet er viktig. Lukter de svik og løgn fra politikerhold, så tordner journalistene frem i flokk og i blodtåke for slik å henrette den angjeldende. Her er sunn ettertanke og sårt tiltrengt besinnelse forstyrrende faktorer; løssalg, antall seere og lyttere, antall klikk og oppmerksomhet er øverste prioriteter. Men påfallende ofte er noen journalister ikke like opptatt av etiske normer og faglig integritet hos seg selv som de er med hensyn til f.eks. visse politikere. Viktigere enn det å uttrykke seg i samsvar med saksforholdene, spesielt der man ikke setter pris på verken dem eller enkelte politikere, blir journalistisk velformulerthet, performance, oneliners og retorisk smartness godt impregnert av politiske holdninger. Sannhet er altså for visse journalister et svært så relativt og situasjons- og konjunkturbestemt begrep; dvs stort sett er sannhet det samme som det som anses som nyttig ad hoc. Her blir ikke minst ladete assosiasjoner og nedsettende analogier viktige ledd i formidlingen i den politiske journalistikken. Man spiller beregnende på allerede foreliggende sym- og antipatiske strenger hva gjelder viktige verdier.

Dog er det mer enn pussig at ikke flere journalister innser at gjentagende sitatfusk, løgn og manipulasjoner er det samme som faglig og moralsk selvmord: Og de verste løgner er de som består av halvsannheter, halvkvedete viser og beregnende sitatfusk. Nå stemmer ikke jeg på f.eks. FrP. Men dette innebærer ikke at seg aksepterer elementer av pent forkledd menneskeforakt, dirty og usann retorikk om FrP generelt eller Listhaug spesielt av den grunn. Like lite som jeg aksepterer noe tilsvarende ang. f.eks. Bjørnar Moxnes i Rødt. Fordi jeg har ennå en formening om at den demokratiske prosessen er vesentlig og at respekten for alle oss som skal velge er så viktig at vi har krav på respekt fra de som foregir å skulle informere oss om det som faktisk foregår.

Alle vi borgere har selvsagt krav på å bli møtt med respekt, både fra politikere og journalister. Men her sviktes det altså som nevnt. Man skal altså som politiker og journalist spørre seg hva vi borgere har behov for i diskursen: Ikke (!) hva som er politikernes eller journalistenes ditto. Vi mediebrukere har derfor all legitim rett til å stille krav til de kvalitetsnormer i debattene som vitterlig finnes, men sjelden like vel følges helt. I et velfungerende argumentasjonsdemokrati trenger vi nemlig informasjon og påfølgende debatt for å kunne ta stilling til alle de saker som forekommer. Og nettopp derfor skal vi slippe holdningsimpregnerte fremstillinger, forvrengning av fakta, sitatfusk og løgn fra nettopp journalistene - som faktisk er et uungåelig mellomledd mellom politikerne og oss andre; noe journliatser godt vet. Vi skal uansett ikke forledes til å tro på enkelte påstander som ikke samsvarer med virkeligheten.

Det vi faktisk krever er relevant og tilstrekkelig informasjon, argumenter og saklig drøfting. Og slik få en viss klarhet i hvorfor gitte eller foreslåtte politiske løsninger er mer riktige enn enn andre. Og det skal selvsagt leveres gode saklige svar i motargumentasjonen og eventuell kritikk; slik oppstår og fortsetter en nødvendig og riktig debatt.
Men slik det er nå, så opplever vi altså visse journalister som i høyeste grad er deltagere i den politiske prosessen som de foregir å skulle opplyse om og rapportere fra. Men vi er faktisk kapable til å konkludere selv.

En yndet form
for polemik
består i det
probadte trick
at dutte folk
en mening på,
hvis vanvid alle
kan forstå.

(Piet Hein)