Kommentar

Frps tunge fløykamp

Frps interne motsetninger har potensial for splittelse. Selv om partiets populistfløy for øyeblikket fremstår temmet under Siv Jensen, kan motsetningene raskt komme til overflaten.

Da det ble kjent at Tor Mikkel Wara skulle erstatte Sylvi Listhaug som justis- og beredskapsminister gikk det et lettelsens sukk gjennom flere politiske miljøer i Norge. Når Frp er samlet til landsmøte denne helgen framstår Frp som et mer ordinært parti enn noen gang, der partileder Siv Jensen sitter med all makt.

Listhaugs spillerom

Men under denne overflaten ligger det tunge motsetninger i Frp. Med jevne mellomrom har disse vært så kraftige at de har truet med å splitte partiet. Dette har også statsminister Erna Solberg fått erfare.

Men hvorfor trakk så mange et lettelsens sukk da Wara trådte inn i regjeringen? Noen tror dette handler om at flere er mer enig med Waras politiske linje. Men slik er det ikke.

Den viktigste grunnen er at politiske motstandere synes det er lettere å håndtere store politiske uenigheter og debatter med liberalister enn med populister.

Individets frihet 

Waras tradisjon, liberalismen, er et ektefødt barn av demokratiet. Noen vil også si motsatt: Demokratiet har vokst ut av et grunnleggende liberalistisk tankegods der hovedideen er individets frihet.

Som politisk ideologi står liberalismen på mange måter i motsetning til en mer kollektiv tenkning om staten, som finnes på venstresiden og i stor grad i sentrum av norsk politikk. Ja, også i deler av Høyre. Dette handler både om skatt og viljen til statlig regulering av arbeidsliv, næringsliv og andre samfunnsområder.

Et ferskt og konkret eksempel på Frps liberalisme kom fra samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen for et par uker siden. Han ville fjerne aldersbegrensning på bruken av små elektriske kjøretøy, som frem til nå har hatt 18-års aldersgrense. Liberalistene i Frp vil ha bort så mange statlige reguleringer som mulig. Både i stort og smått.

Systemkritikk 

Populismen, som kjennetegner mye av Listhaugs politiske virke og budskap, er ikke en politisk ideologi på samme måte. Populisme finnes både til venstre og høyre i politikken. Og kan beskrives som en kommunikasjonsstrategi. Populistene maner til mobilisering og grunnleggende kritikk av dagens politiske system og hvordan det representative demokrati fungerer i praksis.

Populister i mange land mener en «politisk elite» har fått for mye makt på bekostning av «folket», selv om folket har valgt de samme politikerne. I de fleste land mener populister at den «politiske eliten», som de mener står i ledtog med «kultureliten» og media, har en «politisk korrekt» holdning til vern av minoriteter. En holdning de mener strider mot flertallet i «folket».

Minoritetsrettigheter 

En av løsningene deres er derfor flere folkeavstemninger. En annen strategi er å utvide flertallets rett til å innskrenke minoritetsrettigheter. De ønsker dermed å endre en tradisjon som har preget det liberale demokratiet.

Et ferskt eksempel sto på trykk i Vårt Land denne uken: Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim sa at Frp vil forby bønnerop fra norske moskeer og la til at han «blåser i menneskerettighetene». Ikke overraskende møter Helgheim motstand fra Frps unge liberalister. De vil ikke ha slike reguleringer, som de mener står i motsetning til liberalistisk tankegods. For liberalister er dessuten minoriteters rettigheter og frihet svært viktig.

I motsetning 

Diskusjonen om nettopp bønnerop er interessant, fordi den og andre reguleringer av innvandrere, avdekker den dype motsetningen mellom liberalistene og populistene i Frp. Det er her Frp må foreta de interne kompromissene som smerter mest.

De siste årene har Frp levd med denne motsetningen på følgende måte: Liberalistene har fått gjennomslag i den brede avreguleringspolitikken som omhandler skatt, avbyråkratisering, alkoholpolitikk og mye mer. Populistene har derimot fått eie Frps innvandringspolitikk, og foreslått en rekke reguleringer og påbud. Derfor var det naturlig at partiets fremste populist Sylvi Listhaug fikk styre feltet fra regjeringen.

Waras inntreden

Når Wara nå har fått ansvar for dette feltet, kan det på sikt bety trøbbel. Hovedgrunnen er ikke at han som ung liberalist ønsket fri innvandring. Wara sier i dag at han har endret seg, og står for en streng innvandringspolitikk.

De interne problemene kan oppstå fordi lite tyder på at Wara vil benytte seg av den populistiske kommunikasjonsstrategien, slik Listhaug gjorde. Eksemplene på hennes bruk av populistisk mobiliseringsstrategi er mange. De fleste husker dem godt: Innvandrere «kan ikke bli båret på gullstol i Norge», politiske motstandere «sleiker imamer opp etter ryggen» eller «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Alle tre er eksempler på Listhaug-utsagn som har mobilisert populistene i Frp.

Det store spørsmålet er hva som vil skje når den populistiske kommunikasjons- og mobiliseringsstrategien ikke lenger finnes i Frps buskap fra regjeringen?

Fryktet splittelse

Populist-mobilisering har i lang tid preget Frp og vært et sentralt tema internt i regjeringen og hos regjeringspartner Høyre. Flere sier rett ut at frykten og trusselen om splittelse i Frp fikk Erna Solberg til å gi Listhaug en mektigere rolle i regjeringen tidligere i år. Denne trusselen lå også under da Siv Jensen og Erna Solberg tok Listhaug i forsvar etter hennes uttalelser om Ap og terrorister.

Først da hele regjeringens liv sto på spill, ble Listhaug presset hardt av Jensen og Solberg. Men trolig var det svært viktig for dem at hun selv tok den formelle avgjørelsen. I intervjuet etter avgangen uttalte Jensen at Listhaug likevel «har en lysende framtid som politiker». Dette tydeliggjør hvor viktig det er for Jensen å blidgjøre Listhaugs tilhengere.

Vunnet kampen

Frp har gjennom årene hatt både maktkamper og oppgjør mellom liberalistene og populistene. Akkurat nå fremstår det som om Siv Jensen har vunnet kampen. Utnevnelsen av Wara er det ypperste symbolet på det.

Men Frps populister er mange, og de kan mobilisere. Flyktningsituasjonen på Storskog viste oss at politisk makt kan forskyves raskt. Ikke minst internt i et parti.

Derfor er det ikke gitt at Jensens fløy i partiet vil beholde makten. Eller at de greier å holde partiet samlet for alltid. Dersom Listhaug kjenner seg ytterligere marginalisert kan det fort snu.

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 28. april 2018

Illustrasjon: Øivind Hovland

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar