Verdidebatt

Helvete som funksjon og legitimering

Vi er alle snublende, skjøre og sårede pilegrimmer underveis. Nettopp selvinnsikten om våre bristende evner og svakheter virker faktisk som en forutsetning for at det nye dynamiske trosforholdet med Gud kan settes i gang.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

1. At livet prinsipielt sett har to utganger er en sannhet. Men som nevnt, så vet vi ikke hva dette reellt innebærer. Uansett er det i bibelen mer enn antydet at det finnes en tilværelse uten Gud etter døden. Man kan altså bruke sin Gudegitte gave, friheten, til å vende Gud ryggen. Og det valget vil Gud endelig en dag der fremme ta til følge, om vi skal tro Kristus akkurat her - isolert sett. Det er det ene.

2. Forkynnelse handler dog ikke bare om å gjenta det som står i bibeltekster helt ukvalifisert og refleksjonsløst - også dette prinsippet her følger Jesus konsekvent i møte med prinsippfast teksttroskap. Det er Guds nådefulle kjærlighet og Hans vilje med mennesket man skal forsøke å formidle. Ut fra Jesus Kristus. Dette er det andre.

Innholdet i kirkens forkynnelse må altså samstemmes; her ligger det en utfordring man aldri kan frigjøres fra. Det er for øvrig her i Verdidebatt presentert en rekke fryktelige fortellinger om ofre for ukristelig forkynnelse om helvete og maktmisbruk. Man kan som eksempler bare nevne Verdidebatts deltagere Thor Ivar Hornnes og Oddbjørn Johannessen. Det finnes langt flere, dessverre. Det de så skrekkelig har høstet i miljøer som mener å bygge sin forkynnelse på Kristus er ikke frukter av Kristi Ånd.

Man skal ikke misbruke Guds navn, er som kjent et sentralt prinsipp. Og her i nevnte eksempler ser vi klare eksempler på nettopp slik misbruk: Forkynnere med tunnellsyn har i beste mening trampet på en Guds skapning ved bruk av Guds navn. Fremfor å vitne om Lyset har man endt opp med å spre mørke. Den som stiller seg i veien for Kristi nåde stiller seg dog i veien for Gud selv. Vi er som kjent ikke satt til å forkynne bibelens tekster, men innholdet av evangeliet.

Men man må heller ikke fokusere for sterkt på formidlingen: Det holder nok ikke alene å justere kommunikasjonsformer og formidlingen om innholdet av kirkens forkynnelse ikke stemmer. Troen er en gave, en nådegave fra Treenighetens Gud selv. Den kan ikke produseres av forkynnere verken via lokkelser eller skremsler. Man kan bare takknemlig ta imot troens gave. Vi kan som kirke i beste og heldigste fall legge til rette for at andre kan motta troens gave. Troen er den relasjonen til Gud som Treenigheten gir oss ved Den Hellige Ånd.

Vår trosrelasjon viser til at man i Kristi etterfølgelse blir ført inn i Guds nærhet. Det er derfor Paulus taler om dåpen som akten som fører fra døden til livet. Dette viser at troen IKKE bare er en forsantholden av visse teologiske sannheter.  Det er dessverre alt for fristende i sin tros-iver å glemme skillet mellom teologi og tro. Som nevnt tidligere: Gudsrelasjonen har to poler; nemlig det menneskelige subjektet som relaterer til Gud -takket være Guds initativ og invitasjon - og Gud selv.

Dette betyr ikke som mange øyensynlig tror at troen ikke forandrer mennesket, at man "bare" skal høre det som "klør i øret" og "at alt egentlig er helt greit". Troens dynamiske vesen innebærer at mennesket forandres; og dét er det få som gjør frivillig. Heller ikke jeg. Bibelen viser dog helt klart at møtet med Gud alltid innebærer radikale endringer, en forandring av mennesket. Møtet betyr nemlig alltid å bli ledet ut fra den åndelige, sosiale og personlige døden til det evige livet. Et møte med Gud kan altså også langt på vei være en fryktelig erfaring; fordi det handler om oppbrudd på mange plan. Og derfor, så skjuler man hele sannheten om man bare snakker om den snille koselige Guden og at alt stort sett er OK, vender blikket så ut og konsentrerer seg om politiske temaer. Men NB: Ingen vil dog uansett forandre seg i møte med manglende aksept, trusler og krenkelser - sågar presentert i Guds navn.

Troen krever alt; ikke bare vår tid mellom kl 11:00 og 12:00 en søndag formiddag. Hele deg og meg; alle våre verdier, vurderinger, relasjoner, de personlige og sosiale nettverk... alt skal impregneres av Guds nådefulle kall og kjærlighet. Slik gir vi også videre hva vi har fått. Relasjonen til Gud, til vår neste, til oss selv, naturen, historien og fremtiden... alt blir dermed gjort til gjenstand for mulig forandring. Slik blir kirke og tro et sakrament og en surdeig i verden. Moses, Maria, Maria Magdalena, Peter, Paulus... osv, alle sammen... måtte bestemme seg for om de ville følge Guds kall eller ikke. De ble ikke tvunget; de kunne ha sagt nei.

Og de var alle helt vanlige prøvende og feilende mennesker som tvilte på sine ressuser og evner. Men Guds svar var at som skaper av nettopp mennesket vet Han selv best hva mennesket kan utrette om de vil, og Gud selv er med på den utfordrende reisen videre. Kallet var ikke å leve et perfekt liv i Guds bilde, men det innebar at deres liv ble radikalt endret i lys av Guds nærvær. Veien videre ble møtt ut fra troens verdier. Livet fortsetter like vel alltid å være utfordrende, og vi blir igjen skuffet og såret på veien videre, også etter møtet med Herren selv. Fordi dette er allmenmenneskelige erfaringer på en jord hvor vi alle er utilstrekkelige og syndere. Det er dette som er livets betingelser. Himmelen er noe som kommer; det er ikke en tilstand som kommer bare man tror.

Og NB: Om man ser de bibelske personer: Nettopp selvinnsikten om sine bristende evner og svakheter virket faktisk som en forutsetning for at det nye dynamiske trosforholdet med Gud kunne settes i gang. Man må altså kontinuerlig spørre seg i kirkene: Åpner Gudstjenesten for Guds nærvær og dets fordringer, eller tilbyr man bare rituell bekreftelse, trøst og dekkmaling der tomrommet hos oss alle sakte kommer til syne; nettopp der det er viktig og avgjørende? Her svikter i tilfelle kirken der den er satt til å formidle Guds performative evangelium, som inneholder både aksept og fordringer; betingelsene for vekst til å bli den vi allerede er i Guds øyne.

Og igjen til slutt angående helvete:

Et lite apropos som et antydende bilde ang. formidling av vesentlige forhold på siden: Skal man oppdra noen til å forholde seg riktig og positivt i trafikken, så tar man dem ikke med til ulykkessteder, viser de groveste trafikkulykker direkte... og stirrer skrekkens velde i hvitøyet - fordi det er slik "det er". Dvs hvor døde blodige kropper ligger ødelagte og maltrakterte i bilene og utenfor. For virkelig å anskueliggjøre hvordan det går den som bryter reglene. - Man lærer dem derimot trafikkreglene og hvordan man skal forholde seg riktig i trafikken.

Og angående alle Kristi ord og gjerninger: Jeg er videre overbevist om at Gud Kristus ikke vil gi slipp på noen av sine skapninger... altså OGSÅ om vi skal tro Kristus. Her i spenningen mellom menneskets frihet og Guds nådefulle kjærlighet er det like vel Gud alene som til slutt sitter med løsningen. Kristi bønn på korset, om tilgivelse av voldsutøverne og Gudsfornekterne, gjelder altså alle oss som ikke alltid vet hva vi gjør. Jeg tror at Gud gir enhver muligheten til det endelige valget den dagen vi møter Ham etter døden. Bestemmer vi oss like vel kategorisk for å strykes av livets bok, så vil vi før sletting først få følgende motmelding "Slette navn?" for å endelig bekrefte ønsket vårt:

Sytti ganger syv ganger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt