FN og småbønders rettigheter

En arbeidsgruppe som har forhandlet en erklæring om rettigheter for småbønder og andre som arbeider på landsbygda sluttførte arbeidet 13. april. Erklæringen skal så raskt som mulig vedtas av Menneskerettighetsrådet, og det er vanlig i FN-systemet at Generalforsamlingen vedtar erklæringer, antakelig på sesjonen senere i år.

Erklæringer kan ha stor betydning, som FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) og FNs Urfolkserklæring (2007) er eksempler på. De er likevel ikke rettslig bindende for statene.

Arbeidet med en FN-erklæring om småbønders rettigheter har gått raskt, iallfall sammenlignet med FNs urfolkserklæring, som tok nærmere 25 år å forhandle fram. Selv om et seminar sist uke presiserte at arbeidet har tatt 17 år, startet arbeidet i FN-systemet i 2009.

Da bestilte FNs Menneskerettighetsråd en studie om diskriminering (A/HRC/RES/10/12, avsnitt 36), og fikk tilbake i 2010 et forslag fra sin Rådgivende komité om et nytt «instrument» om småbønders rettigheter. Som hjelp i dette arbeidet lå en erklæring vedtatt av la Via Campesina som vedlegg til rapporten A/HRC/13/32.

En arbeidsgruppe med representanter for statene, som også åpnet for deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner, ble satt ned i 2012. Mandat var å forhandle fram forslag til en erklæring. Det tidlige arbeidet bygde på formuleringer som lå nært opp til matsuverenitetsforståelse. Sentralt her var småbønders rett til å «nekte» samarbeidspartnere og teknologi.

Det ble raskt klart at var lettere å bygge på formuleringer som bygde på bindende og ikke-bindende FN-dokumenter, og en eget dokument med normative kilder for den enkelte bestemmelse i erklæringen ble utarbeidet (A/HRC/WG.15/4/3). Matsuverenitet er vist til i ett innledningsavsnitt som retten til å definere sitt eget landbrukssystem som respekterer menneskerettighetene. I tillegg har en tenkning i tråd med matsuverenitet influert flere av bestemmelsene.

Da Menneskerettighetsrådet i fjor høst vedtok at arbeidet med et forslag til en erklæring om småbønders rettigheter skulle sluttføres våren 2018 skjedde dette med 34 mot 2 stemmer (11 avholdende; se A/HRC/RES/36/22). Av dem som stemte for var det bare to vestlige land: Portugal og Sveits; ingen nordiske land er i dag medlem av Menneskerettighetsrådet. Det er verdt å merke at sør-amerikanske land stemte for. Disse har ekstremt skjev jordfordeling og er åpne for bruk av genmodifisert teknologi.

Dette indikerer at flertall til selve erklæringen er svært sannsynlig. Tre spørsmål er relevante: 1) Representerer en FN-erklæring om småbønders rettigheter noe helt nytt? 2) Vil den føre til en endring av nasjonale og internasjonale prioriteringer? 3) Vil den resultere i forhandlinger om en bindende konvensjon?

Til det første spørsmålet er det viktig å minne om at allerede i FN-konvensjonen om eliminering av all form for diskriminering mot kvinner fra 1979 er det en egen bestemmelse om kvinner på landsbygda (artikkel 14). Til grunn for dette lå en forståelse av at kvinner på landsbygda er ekstra utsatte for diskriminering. Landbruket ble likevel neglisjert særlig innenfor statlig utviklingsbistand i tiårene som fulgte, og løsninger skulle finnes gjennom markedet. Oppmerksomhet på de særlige forholdene som preger landsbygda er altså ikke noe nytt, heller ikke i bindende FN-konvensjoner.

Vil nye prioriteringer følge? Iallfall siden Verdensbankens World Development Report 2008: Agriculture for Development, som bygde på at verdiskapning som skjer i landbruket er dobbelt så effektiv i fattigdomsbekjemping som verdiskapning som skjer i andre sektorer, har det siste tiåret hatt økende oppmerksomhet på småbønder. Også FNs bærekraftsmål løfter fram “småskala matprodusenter” og mål 2.3 handler om å doble deres produktivitet og inntekt. Et særlig viktig område er knyttet til ulike former for landran, og her har FAOs veiledende retningslinjer fra 2012 skapt økt bevissthet. Problemet med mange av initiativene for landbruket, særlig i Afrika, er at de bygger på svært tett samarbeid med aggressive patenthevdende selskaper som Monsanto (nå Bayer). En klarere rettighetsforankring kan gi klarere retning i arbeidet for å fremme situasjonen for småbønder på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Til slutt; er det sannsynlig at en FN-konvensjon vil komme ut av dette arbeidet? Selv om arbeidet med en konvensjon gjerne går veien via en erklæring, har FN motstand mot nye konvensjoner for grupper av personer. FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006 er unntaket. Heller ikke urfolkserklæringen fra 2007, som alle stater slutter opp om, har ført til forhandlinger om en konvensjon. Svaret på det siste spørsmålet må derfor bli negativt, men en erklæring er et viktig redskap for å kunne holde statene ansvarlig for deres politikk.

Kronikken ble først trykket i Nationen 21. april 2018