Verdidebatt

Møt åpenhet med spørsmål

Vi må faktisk i Guds navn fastholde at det er et kristent ideal at det er en grunnleggende frihet å tro på noe annet enn kristendommen. Vi trenger en åpen, fri og modig debatt om religion generelt samt kristendom, islam og jødedom spesielt. Men det er ingen reell og sunn debatt hvis én gruppe av de som er tema-involvert blir holdt utenfor; f.eks. muslimene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Man bør møte åpenhet med spørsmål... F.eks. om den finnes også der den har en pris? Åpenhetens og andre verdiers fordringer gjelder nemlig ikke bare oss selv, men alle andre grupper og enkeltindivider.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.« 

Slik lyder  Artikkel 1 i Menneskerettighetserklæringen. Det er også grunn til å minne om Artikkel 18:

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets— og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer."

Disse artiklene kan dog aldri anses som oppfylt så lenge én religions (eller politisk diktaturs) Guds- og menneskebilde medfører at de ikke-troende anses som mindreverdige. En slik eksklusiv selvforståelse hvor en gud benyttes som begrunnelse og autoritet for å legitimere segregering, undertrykkelse og vold er nemlig verken et vakkert skue, spesielt solidarisk eller fritt. En gud som viser seg i styrke, maktbruk, vold og undertrykkelse - samt krav om streng underordning - av annerledestroende stiller seg samtidig i motfase med Menneskeretterklæringen, sann humanisme og det reelle åpne pulserende demokratiet. Det gror som kjent lite i en monokultur; snarere dør jordsmonnet sakte hen og den som vil overleve må skifte beite. Bevisene burde være overveldende.

Når demokratiet i norden har blomstret som få andre steder, så skyldes det ikke minst at man nå lever av tidligere generasjoners kamper og frukter: Man har skapt et fellesskap og en velferdsstat som har sikret alles rettigheter og friheter gjennom lover, regler og forpliktelser. Vi har sørget for at en sterkere sosial likhet mellom mennesker øker den enkeltes frihet. De forutsetninger som alt dette hviler på, dvs demokratiet, åpenheten, ytringsfriheten, samt ikke minst forpliktelsene som dette medfører, er dog ikke evig etablerte og varige verdier på linje med naturlovenes eksistens. De må beskyttes, styrkes og opprettholdes. Og mulig jeg som et ettertankens sidespor kan trekke den siste naturlov-parallellen her litt lenger ut: Nemlig påpeke at den pågående diskusjonen om en begrensning av vår frihet som konsumenter, som blir merkbart som konsekvens av miljøødeleggelsene, er en nødvendig og paradoksal følge: Av nettopp det tidligere åndsløse frislippet av den frihet og makt mennesker forlangte i utgangspunktet. Vi manglet visst både innsikt, modenhet og kunnskaper til å forvalte friheten og ansvaret tilstrekkelig. Naiviteten var for stor... Vi ble igjen fanget av hybris og idealisme: Det kom rekyler som man sannsynligvis vil slite med i generasjoner. Idealisme er m.a.o. ikke noe for idealister.

Vi bør være bevisst på at samme farer kan oppstå i andre felt i samfunnslivet hvor friheten og idealer hylles uten å tekke inn alle andre tilhørende dygder. Demokratiets og frihetens evige skygger heter nemlig alltid åpenhet, ansvar, forpliktelser og respekt. Og som nevnt har dette en pris, som man må øve seg i å yte.

"Demokrati, likeverd, respekt mennesker og grupper imellom, åpenhet og frihet" er dog et langt bedre produkt enn formørket fundamentalisme og ensretting – uansett om man er kristen, jøde eller muslim. Vi har dog alle noe felles; dette burde være utgangspunkt for en dristig og gjensidig berikende dialog. Men NB: Å ha noe til felles er ikke tilstrekkelig grunnlag for en felles identitet. Dette er noe annet. Det er faktisk også identitetsdannende å ha andre folkeslag, religioner eller identiteter som man speiler sig selv i. Forskjellene kan også være en berikelse, om man da forstår at mine friheter og forskjeller er en frukt av din respekt, og vice versa. Det er verdt å påminnes om at toleranse betyr å tåle noe. Det vi tolererer er på den annen side noe vi hverken nødvendigvis respekterer eller aksepterer. Den som skal tolerere, du og jeg - den kristne, jøden og muslimen, f.eks. - skal seriøst forsøke å leve etter nødvendige og utfordrende krav: Nemlig i praksis å gi rom for noe man faktisk nærer antipati mot og misliker. Synes noen det burde være enkelt å være tolerant, så har ikke forstått hva toleranse i praksis er. Likegyldighet er noe helt annet enn genuin toleranse fordi toleransen ikke er naive og formålsløse forsøk på harmonisering; som like vel kun ville fungere på den skjøre overflaten. En som er tolerant må i et levende demokrati samtidig få kunne motarbeide det han tolererer; selvsagt med de virkemidler som demokratiet åpner for.

Toleranse, slik vi tar for gitt, er ingen selvfølge alle steder. Noen har ennå ikke forstått hva det innebærer: Mange vil ha verdiene, men ikke alle vil altså like vel betale prisen. Apropos: I de fleste muslimske samfunn er religion, politikk og makt sammenvevet langt mer intimt enn det som for oss i dag anses som akseptabelt. Hva som er rett og galt etc blir avgjort av de etablerte autoritetene og tradisjonen. Individets rettigheter og den frie tenkningen dyrkes heller ikke i nevneverdig grad på alle felt. Det bør altså være legitimt å påpeke at fiendtlige holdninger mot annerledestroende og andre folk kan være kulturelt.- og religiøst impregnert. Dette dype menneskelige endres ikke om man beveger seg til en vestlig kultur med andre verdier og holdninger. Endringen må alltid komme innenfra. Da hjelper det f.eks. lite med det som kalles ghettoisering og lokale monokulturer: Det avsløres at idealismen og de gode ønsker, samt engsteligheten for å stille krav, ikke holder. Virkeligheten er den øverste dommer.

Og til slutt også et visst selvkritisk blikk fra et kristent kulturelt perspektiv. Ikke sjeldent ser man "de andres" religion og livssyn - og deres negative sider - i lys av egne idealer og positive sider:

Å vektlegge kristne verdier i samfunnet er et smart trekk fra dem som gjerne vil ha en tett integrert enhet. Det er en sofistikert måte hvor man definerer et fellesskap som andre troende i andre religioner ikke kan få adgang til tross mange års integrasjon. Her faller f.eks. jøder og muslimer utenfor i den grad de ber om en plass sentralt i fellesskapet. Det bevisst religiøst definerte verdibegrepet fungerer altså samtidig som merkbare grenser her. Og bildene av hvem som er «de andre» er dermed samtidig behørig gitt på forhånd – nemlig dem som ikke er kristne. Et slikt ønske om religiøs definering kan oppstå som konsekvens av at f.eks. islam er en langt mer synlig religion som også blir visualisert og praktisert offentlig. Jøder er ikke like synlig, det kan nemlig ha sin pris å gå med sin kippa. (Jeg vet av erfaring, dessverre). Ref. nylig hendelse her. I Skandinavia ellers, så har det samme oppstått fra år til år. Det finnes en rekke referanser. Kristendommen på sin side har lenge vært kjennetegnet av at den tilhører det private rommet; kristne synes så og si overhodet ikke i gatebildet, ei heller så meget ellers. Tilstedeværelsen av muslimer har endret på denne usynliggjøringen av religion.

Det er verdt å betenke at selv om kristendommen bragte med seg goder, så har deres representanter gjennom historien også i høyeste grad trampet brutalt i de medmenneskelige sfærer. Hva som anses som kristne verdier er nemlig ikke så selvinnlysende evidente, som noen skal ha det til. Historisk sett, så ble visse slike verdier med rette kritisert og motarbeidet. Man kan langt på vei hevde at kristendommen muliggjorde og fremprovoserte humanismen og opplysningen fordi maktmisbruket også førte til det destruktive og hemmende trosmonopolet samt de skrekkelige religionskrigene. Nå vil dog enhver kristen i dag hevde at å betrakte denne historiske forbindelsen er en sunn tankevekker fordi mangel på opplysning, og motarbeidelse av fred og frihet, er alt det som er negasjoner av sann og genuin kristen tro. Men de kristne mente selv noe annet den gangen… og mente de hadde Gud på sitt parti. På den annen side er humanismen også, men selvsagt ikke bare, en positiv frukt av kristen-etisk tenkning. Dette annullerer som sagt ikke det faktum at den nevnte elendigheten gjennom historien ble utført i Guds navn. For øvrig nettopp slik f.eks. enkelte muslimske grupperinger står for samme gudsautoriserte og begrunnede metoder i dag.

Det finnes tydelig nok en mengde eksperter på religion generelt, samt islam og jødedom spesielt, dog helt uten påtrengende empirisk viten. NT er for øvrig en heller dårlig lærebok hva gjelder mosaisk troslære og jødedom. Det er ikke nødvendigvis galt alt som blir fremlagt fra kritikerhold ang. islam og jødedom, men dataene blir ofte utvalgt selektivt og er dessverre ikke sjeldent basert på antipati og fiendebilder. Og ikke minst uvitenhet... hvilket ofte er vesentlig gjødsel der fordommer gror. Kaller man dog demokrati og menneskerettigheter for kristne verdier og samtidig implisitt forbigår at de samme verdier finnes andre steder, så utelukker dette synet samfunn med andre religioner og livssyn.

Vi må faktisk i Guds navn fastholde at det er et kristent ideal at det er en grunnleggende frihet å tro på noe annet enn kristendommen. Vi trenger en åpen, fri og modig debatt om religion og livssyn generelt og kristendom, islam og jødedom spesielt. Men det er ingen reell og sunn debatt hvis én gruppe av de som er tema-involvert blir holdt utenfor; f.eks. muslimene. Vi trenger en pågående debatt; et fungerende aktivt verksted og møtested hvor de respektive religioner og livssyn er i dialog. Det finnes noen små forsøk her og der allerede. Men det må forsterkes og utvides - ellers blir det bare supperåd og skuebrød; en god tanke som ser ut som en virkelighet. Slik kan man kanskje bidra til at ghettoisering unngås og fiendebilder svinner sakte, men sikkert. Bare det nå ikke er for sent. Ikke få ser i praksis ut til ikke å bry seg nevneverdig, dessverre. Man trives best med status quo bak hver sine litt for høye gjerder. Hvis dette mønsteret fortsetter, så går vi utfordrende tider i møte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt