Kirkemøtet 2018: Å velge kirke er også et kirkevalg. Valg av hva som faktisk er kirke

Generelt sett og med et visst polemisk glimt i det teologiske øyet: DnK har i påfallende retning systematisk endret seg til å være et forsamlings- og samfunnshus, men med velkjent kirkelig fasade. Det er nå legitimt å spørre om kirken har brutt med flere sentrale røtter og slik umerkelig forlatt sann og fast grunn? Innpakningen, skallet, og ordene man møter er langt på vei det samme… men noe av innholdet har systematisk endret seg.

Eller sagt på en annen måte: Innholdet er nå det enhver vil gjøre det til. Postmodernismens dekonstruksjon og redusering av alt til språklige fenomener har fjernet enhver sannhetspretensjon også i teologien: Her er det derfor subjektivismen som med beste samvittighet kan rå. DnKs liberale biskoper og prester hevder dog bestemt at de står på kirkens troslære om de møter slike beskrivelser som dette. Men det er vel snart kun disse selv som ikke ser det åpenbare: Det de faktisk gjør og står for overdøver det de her sier: Virkeligheten er nemlig også i DnK den øverste dommer.

En måling som ble gjort for Aftenposten for to år siden viser at under halvparten av DnKs medlemmer definerer seg som kristne. Og 33 prosent, hvert tredje kirkemedlem (!), regner seg som ateist. Like vel arbeider sterke krefter i kirken for at flertallsstyret skal få enda større plass i kirken. Dvs det er det ikke-kristne flertallet som når som helst kan ta over roret i kirkeskipet og avgjøre hva kirkens troslære og kirken egentlig skal være. For flertallet vel og merke. Premissene er ikke lenger verken å finne i de hellige skrifter, kirkens troslære, bekjennelse eller tradisjonen. Men i det politiske demokratiet. Vi er dessverre vitner til et mytteri forkledd i de beste gevanter hentet fra kirkens kostymelager.

Vi så det illustrert da avstemningen om ny vigselsliturgi skulle foretas: Avstemningen ble av kirkens liberale krefter behendig plassert fjernt fra kirkens egne lokaler, nemlig til stemmelokalene hvor de tradisjonelle politiske valgene foretas. Her fikk den liberale makten i DnK så beleilig og snedig sikret det resultat de ønsket; nemlig det som de allerede visste det var flertall og gehør for ellers i samfunnet: Man hentet ønskede stemmer der de var å finne.

Som om Humanetisk Forbund virkelig skulle legge sine valg om forbundets ideologi til kirkene en søndag formiddag? Og skulle flertallet i HEF vise seg å være kristne, så ville nok diskusjonen om HEF i det hele tatt skulle eksistere slik det gjør i dag komme opp på første generalforsamling. Man har nemlig ennå den bevisstheten om at man aldri kan gjøre ikke-tro om til religiøs tro og samtidig like vel forfekte at de ikke tror. Men dette absurde retoriske kunstgrepet kan altså DnKs ledelse glatt gjøre, om enn med motsatt fortegn. Paradoksalt og tragikomisk nok, så er altså m.a.o. DnK Norges største forening for ateister. Men i DnK så applauderer de liberale nå tilfredse når de erfarer vind i seilene: Og hvem spør vel etter kursen når de opplever slik en medvind?

Fremdeles snakkes det om at kirken skal være enda mer bred og åpen; men den er det dessverre på feil premisser: Den brede og åpne kirken gjelder de åpne dører og den åpne favn: Her er selvsagt alltid adgang "for uvedkommende". Man skal ta imot enhver med aksept; akkurat som den vedkommende er. Ikke forlange tiltredelse av en rekke trossetninger ved inngangsdøren forut for inngang. Men det betyr ikke samtidig at kirken per se som en kameleon grunnleggende skal endre sin tro og bekjennelse etter hvem som så kommer inn. Da er det selvsagt ingen genuin kirke lenger. Men et samfunnshus hvor vedtektene og stedets funksjon avgjøres ved flertallsbeslutninger.

Det er derimot troslæren, bekjennelsen og tradisjonen som lever i Kristi Kirke og er allerede en levende virkende entitet - som er kirkens surdeig;

2 000 års virke kan bekrefte at det også er gjort en rekke riktige ting underveis. Vi inviteres alle til å finne frem i lyset av dette og livet. Dvs at Den Hellige Ånd har virket hele veien og fått kirken tilbake på sporet de ganger den har tråkket feil. Hvilket den har gjort til de grader innimellom. DHÅ er ennå til stede i kirken om enn kirken er vinglende. «Vinglende«  fordi det er mennesker det bygger på. Der menensker samles; der feiles det. Slik er det.

Betyr det å stå på kirkens troslære at man refleksjonsløst bare skal gjenta det som allerede er uttrykt og kjent? Selvsagt ikke: Kirken må selvsagt ta inn over seg menneskers livsvirkelighet. Vår oppgave er å unngå fremmedgjøring og idealisering; hvilket skaper distanse til en selv, til den neste og Gud. Vi må snakke troverdig om menneskelivet; livet og troen må holdes sammen. Hvilket forutsetter at livet selv skal få komme til orde. Men dette er noe annet enn å oppløse kirkens språk og tro. Det er nåden og forsoningen, livet her og nå, som teller. Her kommer altså kirken inn som uttrykk for Guds kjærlighet og nåde; som en livets evigvirkende pacemaker for alle oss som av Kristus støtes tilbake til det utfordrende samfunnet igjen. Det er der vi hører hjemme. Man kan selvsagt uttrykke sannheten på nytt uten at innholdet dermed endres: Det er en stor forskjell på det konservative som vil beholde det gamle bare fordi det er trygt og kjent, og på det som vil forbli nær kilden uten å la seg forvirre og forlede av sosiokulturelle endringer i tiden. Den Hellige Ånds svalende vind er nettopp det som lever i kirkens tro, bekjennelse og tradisjon. Enhver inviteres til fellesskapet og kirken. Men det spørs om man opplever dette så påfallende sterkt i de politiske valglokalene. Å ytre en kirkepolitisk mening er noe annet enn å ta til seg det nådefulle og samtidig fordrende budskap som kirken er satt til å formidle; sågar med ord.

Det virker faktisk som om enkelte i DnK mener at Den Hellige Ånd sovnet en gang rett etter pinseunderet, og våknet så endelig igjen i den liberale kirkestrømningen rundt årtusenskiftet.

Jesu Kristi Kirke verken kan eller skal demontere troslæren ad hoc og utvanne kirkens vesen qua Kristi kirke fordi Guds ord ikke lenger er akseptabelt for det aktuelle flertallet i samfunnet. Om Jesu Kristi Kirke får applaus og oppleves som relevant av det ikke-troende flertallet, så er det selvsagt fint. Men om kirken skulle få kritikk og møte likegyldighet, så er det trist, men dog bare å ta til etterretning. Man endrer nemlig ikke kirkens troslære, eller opphever deler av den, for å igjen endelig å bli akseptert. Tilpasning er viktig, men dette gjelder altså ikke kirkens basis og velving. Sannheten avgjøres som kjent ikke gjennom flertallsbeslutninger. Ei heller i DnK.

Vi er desto verre nå vitner til en koldtbordsteologi hvor enhver etter smak fritt kan ta hva man ønsker fra troslæren og andre trosretninger, og slik skape sin egen private tro. Her er alt sant. Dvs faktisk ingen ting; enhver avgjør nå selv hva som er sant eller ikke: Øverste autoritet er mennesket selv, hvilket er en heller liten og skjør gud. Troen og Gud benyttes her dessverre desto verre som legitimering: Vi blir vitner til en pussig form for sirkelargumentasjon.

Flere i kirken tror f.eks. på reinkarnasjon og karma, hvilket f.eks. annullerer påskens budskap om nåde og forsoning. Ref. Aftenposten. Også dette sentrale er m.a.o. gjenstand for annullering i DnK. Så får man spørre seg hva Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse dermed skal bety?

Men pytt hvorfor bry seg: Kirken er jo bred og folkelig?

DnK har dessverre for lengst endret seg til å være et sosialdemokratiets samfunnshus. Vi blir ikke sjeldent vitner til DnKs svar på Iraks komiske Ali når status quo skal forsvares innenfra: DnKs liberale biskoper og prester hevder nemlig bestemt at de står på kirkens troslære og at det meste er i sin skjønneste orden om de møter kritikk som dette… Men eneste dogme DnK sitter igjen med er at «størst av alt er kjærligheten». Og selvsagt er den dét: Både troen og håpet er variabler og tidsbundne. Når vi dør, så trenger vi ikke tro, den svinner helt naturlig hen: Vi ser og vet nemlig da positivt det vi tidligere trodde. Og på samme måte er det med håpet: Etter døden, så håper vi ikke lenger; nettopp fordi vi da har fått bekreftet det vi håpet på. Kjærligheten er dog den samme. Både før, under og etter livet: Kjærligheten er størst av alt. Men genuin kjærlighet setter også grenser; det vet ethvert barn og forelder alt om.

DnKs ledelse svarer aldri direkte, men normativt og med idealisering der de reelle uheldige forholdene like vel er udiskutable i all sin åpenbare velde. De uttaler seg da alltid kategorisk som om DnK like vel er en kirke med en definert tro som står på bekjennelsen osv: Men det som nevnes gjelder altså bare vedkommende selv og den som deler samme syn. I neste anledning hos annen prest og biskop møter vi igjen andre uttrykk for bekjenneslen og troen.

Er du ikke tilfreds med DnKs teologi i én kirke, kan du altså bare gå til en annen. Og er du uenig også dér, så finner man alltid en prest som bejaer dine trosmessige standpunkter. Her er pluss det samme som minus, og omvendt. Det som er sant er altså det samme som det du vil skal være sant. Man dyrker altså til syvende og sist bare seg selv.

Og absurd nok: Gud presenteres som en personlig Gud...