Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali har måttet stå i mot mye urimelig hets og hatefulle ytringer. Statsminister Erna Solberg rykket ut til hennes forsvar (Vårt Land, 9. mars), og bra er det.
Solberg sa at Ali ble utsatt for «religiøs rasisme». Dette utsagnet har møtt kritikk for å utvanne rasismebegrepet og vanskeliggjøre legitim religionskritikk.
I Vårt Land har Ronald Synnes og Lars Gule (begge 21. mars) argumentert godt for hvorfor begrepet «religiøs rasisme» kan forsvares. Jeg er enig i de store linjene i deres argumentasjon. Samtidig er dette et tema der det er svært viktig med litt rydding i begrepene.
Tre kategorier. Mitt bidrag er å dele inn «negative utsagn om religion» i tre.
1) Religionskritikk – som er saklig (men ikke nødvendigvis følelsesløs) kritikk av ideer, tradisjoner og praksiser markert som religiøse.
2) Bigotri. Jeg vet ikke om dette er et norsk ord. Hvis ikke lanserer jeg det nå. Bigotri kan forstås som usaklig fiendtlighet mot en religion eller en religiøs gruppe som er markert som spesifikt religiøs. Hvis troende kristne hater eller frykter islam eller hinduisme fordi de ser på dette som en ond makt i en åndskamp, så vil jeg karakterisere det som bigotri.
Et annet eksempel kan være hat og frykt for scientologer. Det er sikkert gode saklige grunner til å være sterkt kritisk til scientologi, men det er også mulig å se for seg fordommer og konspirasjoner som leder til usaklig fiendtlighet også.
Religiøs rasisme. 3) Rasi- alisert gruppefiendtlighet mot religiøst definerte grupper. Dette ligner vel på det Solberg har kalt «religiøs rasisme». Dette fenomenet kommer i minst to varianter.
3a) Tydelig historisk kontinuitet fra klassisk, biologisk rasisme. For eksempel individer eller organisasjoner som turer frem som før, men som har byttet ut «svart» med «muslim». Uniformer, spisse hetter, swastikaer og annet parafanalia er som før, men hatobjektet er omtalt i det religiøse registeret.
3b) Religiøse merkelapper brukes som gruppeidentitetsmarkører og de påståtte gruppene fremstilles som uforanderlige og homogene – altså raselignende. Religiøse merkelapper løsrives ofte fra personers selv-identifikasjon («Mani Husseini er egentlig muslim selv om han sier noe annet»). Den religiøse merkelappen funker som en etnisk markør – og fungerer tilsvarende ideer om rase – for å kategorisere, essensialisere og homogenisere en gruppe.
Rasisme finnes. Merk at disse prosessene også kan komme innenfra: at religiøse grupper nærmest rasialiserer seg selv.
Hvis mine samtalepartnere i en ellers polarisert samfunnsdebatt kan si seg enige i at kategori 3 finnes, eller kan tenkes å finnes – og at ordet «rasisme» er dekkende, så skal jeg komme dem i møte med å være helt enig i at det er viktig å skille mellom kategoriene 1, 2 og 3.
Lars Laird Iversen
Religionssosiolog, Menighetsfakultetet