Påskeforkynnelsen Del 2

Da så de med ett, hvem han virkelig var;

De ropte i kor, de ropte i fryd og i gammen,

«Vår Mester, Messias – Guds enbårne Sønn, vår oppstandne Herre og Frelser».

Det var dette vi følte på begge to, da vi vandret på veien i sammen.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Så ble han borte, de skjønte det straks, mot Jerusalem atter han stevnet.

Vi må tilbake, vi kan ikke vente, vi må tilbake til Øvre Sal, fortelle de andre hva vi har opplevet, og alt det som forut om Herren, i skriftene står.

På veien tilbake de pratet om dette;  Kvinner ved graven, -vi her på veien, -  mintes hans kamp i Getsemane-hagen. De følte seg opprømte, glade og lette.

Nå må vi si det, slik at alle forstår det, vår Herre oppstanden,  ja sannelig  er han,  til livet oppstanden igjen.

De møttes på Salen en liten flokk, av Mesterens trofaste venner.                De to tok til orde og sa:                                                                                                                                                                                                                       «Vi kjente Han igjen, da han brøt brødet med sine hender – takket, velsignet og gav det til oss.                                                                                                                                                                                                                       Alt det han talte og alt det han sa, en glede og trygghet i sjelen oss gav».

Moses og, loven, Jesaias og løftet, Daniels tider og ---salmenes lovsang som David oss gav. Skriftene vitner om Frelserens komme, forsoningens time, ved Guds Nåde-hav.

Da, plutselig stod han der, midt blant dem alle, så på hver enkelt med ømhetens blikk.  Se, mine hender, sårene er der til evige tider, minner om striden jeg hadde for deg.                                                                                                                                                                                                               Se, mine føtter, stunget i helen, presis slik som Faderen, en gang til slangen har sagt.

Men slangen, Den Onde har mistet sitt hode, anklagens sannhet for alltid er sonet, synden og nøden fra skuldrene dine er tatt.

Forkynn da mitt budskap der ute i verden, se jeg er med dere alle som en, en er alle og alle er en.   Den Hellige Ånd, den blir med deg på ferden, opplyser og lærer deg der du går frem.

Jeg går til Faderen, bereder deg rom, og følger din vandring i verden. En er alle, og alle er en.   Jeg er brudgom, - dere er brud, slik skal vi møtes der hjemme hos Gud.

De stod der som fjetret, de falt ned på kne, og ropte min Gud og min Herre, nå skjønte de bunnen i Frelserens nød, for verden, for menneskets skjebne, de lovde ham troskap, de ville bli med, for å vise dem veien til frelse.

Spor av Messias i skriftene alle, står som pilarer og vitner om Ham.          Helt i fra Adam og syndefallsdagen, og Abel som ofret et førstefødt, lyteløst lam.   Frem til Getsemanevandringen endte, spikret på korset;  Se – der Guds Lam !