Pål Georg Nyhagen

224

Forsoningslæren: Påskens under gjelder alle

Tankegangen bestemmer perspektivene: Når vanetenkning forleder tolkningene i en slik grad at det levende evangelium stivner og fastlåses blir det sikkert oversiktelig og kontrollerbart. Men det spørs om det er en god og tilstrekkelig grunn for å fastholde noe som sant og riktig?

Publisert: 26. mar 2018

Man skal som kjent vokte seg vel for å ytre noe som «alle« har fastslått som en sementert sannhet. Gør man dét, så kommer på pavlovsk impuls motargumentene før man har rukket å trekke pusten. Man skal nemlig ikke komme her å rokke ved narrativer som alltid har hatt en presumptivt nyttig funksjon i evangelisering og bibelundervisning. Like vel kaster jeg meg frem med nettopp dét: 

Vi kjenner alle til fortellingen om Judas; den er allerede gitt og sementert gjennom århundrer av vanetolkninger. På bibel.no ser vi f.eks. Judas beskrevet slik innledningsvis i den biografiske skissen: «Judas Iskariot er den store skurken i Det nye testamentet.» For virkelig å understreke Judas` dårlige og elendige karakter, så nevnes det i tillegg megetsigende - hentet fra Johannesevangeliets tekst- at han stjal fra pengekassen. Tenk dét… Men hva så? Utro og syndige tjenere finnes det i alle kirkesamfunn og ellers; noen tar litt og andre mer av det som ikke er deres eget. Noen tar urettmessig med seg småting fra arbeidsplassen, noen lyver, noen sviker sin ektefelle, noen snyter på skatten -dvs tar fra det som skal brukes til fellesskapets og de svakeste beste, noen kjøper svært dyre biler, båter og hus som de strengt tatt ikke har behov for; man kunne i tråd med Jesu forkynnelse heller solgt dette - kjøpt noe som ikke er fullt så dyrt - og gitt de overskytende pengene til de svakeste og fattige, og andre begår annen synd. Det er ingen her som mindre enn Judas fortjener å rammes av megetsigende metakommentarer ang. økonomisk utroskap spesielt og synd generelt. 

Men hva så med forræderiet?

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt INGEN (!) av disiplene eller andre hvem Jesus egentlig og faktisk var og er; heller ikke Judas m.a.o. At vi 2 000 år etter sitter med fasiten burde få oss til å være forsiktige i evalueringen av de som ikke hadde den. Jesu genuine Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen. Til tross for dette, så tok det like vel tid før disiplene forsto noe som helst; troen og erkjennelsen er m.a.o. prosessuelle begreper. At Judas da ikke hadde full oversikt og forsto noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde være klart. Han forsto i hvert fall bitte litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre? For øvrig var det takket være Judas som veien til korset ble realisert og oppstandelsen ble fullbyrdet.

Gud er ikke dårligere stilt enn mennesker i norsk rettsvesen hva gjelder menneskelig innsikt og etisk kompetanse: Man skal alltid som myndig bli evaluert og dømt etter hva man faktisk visste og forsto ved gjerningsøyeblikket. Ikke minst relatert til gitte premisser og allmen forståelse der og da. 

Jesus ser alltid dypere enn nåets hendelser og de fleste av oss andre. Han ser mennesket og kaller sågar Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gethsemane. Min påstand er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det aller groveste i all ettertid av de troende og flere andre: Hans navn ville i all fremtid bli den ytterste foraktens og hånens skjellsord i store delers av verden. Denne skjebnen ble da også riktig nok Judas´ skrekkelige nekrolog forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne tilkortkommenheter.

Videre: På begge sider av Jesu kors ble det korsfestet en opprører. Som kjent ytret den ene i sin dødskamp sår bitterhet i all sin fortvilelse og smerte. Den andre irettesatte ham og ba Jesus om å huske på ham når Jesus kommer i sitt rike. Og Jesus svarte som kjent til sistnevnte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Min påstand er at begge de nevnte opprørerne ble med til paradis, selv om jeg da samtidig vet at jeg ødelegger et velbrukt poeng hos mange forkynnere.

Viktigere enn retoriske poeng er hva som er rett og galt ut fra Kristus selv. Bakgrunnen for min påstand er følgende: Soldatene, offiserene og visse andre både spikret Ham opp og sto rundt og hånet Jesus på det verste. Hvilket kan sies å være langt mer grovere enn denne ene replikken fra den føre opprøreren. Deres grove utrop og hån mot Herren selv ble sågar ytret av mennesker som kjente seg trygge og med et visst indre overskudd. Mennesker som heller ikke løftet en finger for å hjelpe. Like vel ba Jesus instendig denne bønnen om disse: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Men den opprøreren som godt visste hva som nå ventet, korsfestelese var en velkjent skrekkens henrettelsesmetode, og som i gryende panikkangst, sin dypeste dødsskrekk og fortvilelse, med pusteproblemer, i dyp smerte, maksimalt stress, og derfor forståelig nok ytret en bitter replikk... skal altså ikke tilgis? Like lite som Judas og de andre rundt, forsto heller ikke denne røveren verken hvem Jesus egentlig er eller konsekvensene av sine ord.

Kristus er større enn hva vi ofte gjør Ham til. 

Jeg forsøker i mine gode dager og hele veien i tillit til Gud å hvile i nettopp de nevnte trøstens Jesu ord; nettopp at alle vi som ikke alltid vet hva vi gjør blir tilgitt. Dette er nåden. Men jammen har jeg også syndet, hånt, vært bitter og tvilt mindre og sterkt gjennom livet. Jeg er overbevist om at det mest overraskende den dagen jeg våkner i himmelen ikke er at Judas og denne sistnevnte opprøreren er der, men at jeg faktisk nådde frem i det hele tatt. 

9 liker  
Kommentar #1

Anonym172 Anonym

26 innlegg  1264 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Dette er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Jeg stjeler noen av dine Judas poeng til skjærtorsdagsprekenen min. Du skal få liv til å lese den!

5 liker  
Kommentar #2

Randi Nilsen

10 innlegg  3869 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Et godt påskebudskap.  Det gir håp til oss alle. :-)


1 liker  
Kommentar #3

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Mye bra

Publisert over 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
For øvrig var det takket være Judas som veien til korset ble realisert og oppstandelsen ble fullbyrdet.

Ja ikke sant? Er det ikke på tide at denne Judas får en rettferdig omtale, og takk for sitt bidrag til frelsen? Han måtte gå til det tunge skritt å svike(?) sin beste venn for at ikke alle, men ingen, skal gå fortapt!?. 

Men men, hvordan få alle til å forstå disse merkverdighetene?  Nei, det er for meg kun mening i å forkynne det arme meg gjordet overfor min dypt troende 97-årige søster som lå med dødsangst og sa: Det er jo bare gode mennesker rundt meg, hvordan kan jeg være blant de utvalgte? Jeg svarte henne: Er der et liv etter døden og en allmektig kjærlig Gud, så venter det deg bare alt godt. Og jeg fortalte henne om teologiprofessor Jacob Jervell og hans tro.



4 liker  
Kommentar #4

Anonym172 Anonym

26 innlegg  1264 kommentarer

Preken

Publisert over 3 år siden

Preken. Skjærtorsdag. 2018

Det hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Lukas i kap. 22:

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. 

Slik lyder det hellige evangeliet.

Det er en mørk og dyster kveld. Jesus veit at han snart skal lide og dø en forferdelig og grusom død. På toppen av det hele, så skal til og med en av hans nærmeste venner svike han, og føre han til bødlenes ubarmhjertige hender, og til folks hån, spytt og spott. Jesus veit alt dette som skal skje, kanskje ned til minste detalj, han kjenner på dette i sitt hjerte og sinn. Jesus er fylt av sorg, angst og skuffelse. Men kanskje han kjenner også på et snev av HÅP midt i sine tærende tanker som holder på å rive selveste Guds Sønn i fillebiter. Det er så mange sammensatte tanker og følelser som presser seg på denne kvelden. Han veit ikke sin arme råd, vår kjære Jesus Kristus.

Disiplenes hjerter banker så hardt og raskt at de oppfatter de kraftige pulsårene i halsene som slår raskere og raskere når de skuer mistenksomt over på hverandres ansikter, det er umulig å skjule denne totale og overdøvende spenningen. Deres kropper er i alarmberedskap. Trykket øker ytterligere, frykten sliter, angsten er uutholdelig, uroen er kneblende, hele atmosfæren der Jesus og disiplene sitter, og i tillegg spiser de et brunstekt påskelam, de lukter svidd i rommet, røyken ligger som en mørk tåke oppunder taket. Ingen av dem har nesten fått i seg en eneste matbit, for nervøsiteten har tatt bort all matlyst.

Stemningen er nå på sitt verste, intens og trykkende. Peter er kvalm, og han får noen småbrekninger da han forsøker å svelge ned en seig lammebit som han har tygget og gnaget på så altfor lenge. Ikke er bare påskelammet seigt, alt er seigt, det er som alt går i sakte bevegelse.

Den tunge atmosfæren brytes da Jesus endelig sier noe midt ut i måltidet, hans myndige ord skjærer igjennom den tykke atmosfæren som en varm kniv skjærer av en bit av hardt meierismør: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskelammet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er fullendt i Guds rike» Det blir knusk stille, ingen sier et ord. Jesus fortsetter så å si «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet» (ta opp disken med brød): «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» (Ta opp kalken) «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.»

Med disse håps ord fra Jesu munn, skapes det for et øyeblikk en himmelsk atmosfære i det ellers kummerlige rommet. Freden senker seg, pulsslagene roer seg, hvilen og tryggheten er der igjen. Men bare for et øyeblikk. Alt snues bokstavelig talt på hodet igjen da Jesus sier dette: «Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»

Det går et iskaldt gys nedover ryggen på hver disippel. Alle sitter jo der med hendene sine på bordet. Peter hiver seg opp fra sin sitteplass, og han kaster så opp på gulvet rett foran der Jesus sitter, Jesus får spy på sine føtter. Tomas ser med vantro og sjokk på sin venneflokk. Andreas og Johannes sitter der forvirret som to store spørsmålstegn. De andre begynner å krangle så bustene fyker, og beskylder hverandre for svik og forræderi. Judas setter seg så helt rolig ned midt i all kaoset. Det blir helt stille igjen i rommet. Judas tar så et langt magadrag, han ser bort på Jesus for siste gang, og de to ser hverandre dypt inni øynene, og de legger merke til en tåre i øyekroken hos hverandre som presser seg på, tårer renner nedover på kinnet på dem, og til slutt drypper tårene ned mot gulvet i stor fart som to store dråper vann, de to dråpene, en av Jesus og en av Judas, finner en rille i steingulvet, og de renner mot hverandre, til de støter i hverandre, og blir til en stor vakker dråpe, som blinker og skinner av lyset fra peisen. Judas reiser seg og rusler stille ut av rommet.

Alle sitter med sine hender på bordet! Hver og en av dem kunne derfor hvert forræderen.

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt ingen av disiplene dybdene av hvem Jesus egentlig faktisk var og er; heller ikke Judas. Jesu to-natur Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen, noe jeg vil tale om 1.påskedag.

Til tross for oppstandelsen, så tok det likevel tid før disiplene forsto noe som helst; troen og erkjennelsen blir videreutviklet av dyptfølte erfaringer og pågående prosesser. Og det at Judas da ikke hadde full oversikt og forsto noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde vel være klinkende klart for alle. Han forsto jo i hvert fall litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre sitt forræderi? Og han gikk dessverre å hengte seg. For øvrig var det takket være Judas som veien til kors og oppstandelse ble fullbyrdet.

Jesus ser alltid dypere enn hva vi mennesker ser, og hva som forårsaker uheldige hendelser ... Han kalte til og med Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gehtsemane. Min tro er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det groveste i all ettertid av de troende og flere andre; hans navn ville bli den ytterste foraktens skjellsord, «Som din Judas». Denne skjebnen ble da også Judas´ skrekkelige minneord, forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne synder og feiltrinn.

Det jeg forsøker å si er at vi alle er en Judas. Alle mennesker er derfor totalt prisgitt Guds nåde og kjærlighet. Og hver og en av oss blir invitert til Nattverdsmåltidet, slik som Judas også ble invitert av Jesus. Ved nattverdbordet får vi alle en ny start.

Ære være F, S og DHÅ som var og er en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere