Pål Georg Nyhagen

224

Sort er ikke fravær av hvitt

Å endre ondskapen til relative og objektive begreper bidrar mer til at vi overlates til en verden av bare ideer, tilstander og enkeltmenneskers gjerninger. Så får man spørre seg om ikke dette bare er de trygges,- velføddes- og distansertes luksus?

Publisert: 22. mar 2018

Kristus selv lærte oss å be "Frels oss fra det onde"... Kan hende det har å gjøre med ondskapen og dens potensielle eller virkende nærvær?

I likhet med Gud, så har også ondskapen meldt flyttemelding om at begge nå er bosatt i menneskets indre alene. Verken Gud eller satan er lenger hva de en gang var. Ondskapen blir sågar like greit fjernet som reellt selvstendig fenomen av flere, og anses nå bare som språklig tegn; som et uttrykk for fravær av det gode. Ondskapen oppløses m.a.o. språklig sett og dermed gis den også dessverre spillerom. Det blir nå det bortvendte blikk som styrer, og desto mer legitimeres posisjonen gjennom et språkspill med ord og metaforer. Dette mer enn det å modig rette sitt blikk rett inn mot ondskapens og demoniets trusler. At det onde ikke er, der kjærligheten og det gode er, er betinget sett en selvfølgelighet: Der det gode regjerer der er det onde p.t. også trengt bort. So what?  Man bør vokte seg for livsfjern sentimentalisering og romantisering ang. livets grelle elementer. Lettvinte paralleller fenger i en preken, men de kan også fange og dempe bevissheten nettopp der den trengs som mest.

Dette med at kjærligheten seirer gjennom tiltredelse av den enkelte og kollektivet var også Kristi budskap gjennom f.eks. brødunderet. Jo mer vi tar av den skjøre og lille kjærligheten vi har, om enn fra «tomme hender», jo mer blir det av den (!),  og jo mer vinner det gode og kjærligheten frem. Kjærligheten seirer. Men det er en pågående prosess. Man kan ikke gripe verken kjærligheten eller sannheten; men man kan  bli grepet av disse to grunnleggende kvalitetene. Det finnes m.a.o. ikke mer kjærlighet og sannhet enn det jeg faktisk og vitterlig realiserer i nået. Virkeligheten om oss selv er den øverste dommer også her. Men kjærlighetens makt er ikke diktatorisk og er ikke en ferdig og avgjort iboende varig kvalitet der det gode endeig først har kommet inn.  Men netopp dette poenget er Guds "gambling" med sin skapning. Vi er invitert til å delta i hverdagen som Kristi søstre og brødre, alle som en. Fra hver morgen vi åpner øynene. Hvilke valg tar jeg i dag? Jeg vil gjerne velge det gode, men som Paulus ser jeg at jeg også velger det jeg egentlig ikke mener å ville i trygg avstand fra handlingens tidspunkt.

Bevissthet om denne kampen i det levde liv er viktig. Dette innebærer dog ikke dermed at det onde heller ikke eksisterer lenger. eller truer daglig. Der det onde har blitt utestengt fra scenen der finner det alltid umerkelige bakdører hvor det onde på nytt fremtrer i nye forkledninger -gjerne hentet fra kirkens fineste kostymelager. Tilgjengelige beviser for dette finnes i hele historien frem til du leser dette.

Ja, kulden viker for varmen - de kan vanskelig sameksistere. Kulden avslører unektelig at her er det ikke spesielt varmt. Men dog innebærer ikke så dette at kulde dermed ikke er et høyst reellt og eksisterende selvstendig fenomen; som sågar tar liv i visse fall. At varme er et annet vel så reellt fenomen betyr selvsagt ikke derfor at kulde per se ikke eksisterer selvstendig, om de ikke eksisterer samtidig. På tilsvarende måte er mørket en realitet, slik lyset er det. Men om de poetiske uttrykkene for at der mørket viker for lyset etc, er fengende, så må de ikke tas som adekvat beskrivelse av kampen mellom det gode og det onde.

Et eget poetisk bilde her, som dog bare er nettopp dét, -men det peker ut over på noe annet og mer slik bilder, lignelser og myter skal gjøre: Man ser ved soloppgang at lyset sakte og prosessuelt seirer, det er ikke nødvendigvis et av-og-på-fenomen. Slik lyset her sakte vinner frem, slik vinner også erkjennelsen frem - Mørket kommer dog tilbake. Men vil aldri vinne der vi tar vårt parti; her blir selv det svakeste ledd sterkt. Men dét er en daglig beslutning. Og her i det siste ligger livets kamper som bare kan vinnes i våkent levd liv.

Som kjent har et evig spørsmål om det gode og det onde blitt overmåte tydeliggjort etter Auschwitz. Her og i tilsvarende dødsleire ser vi at det umulige og for mange uvirkelige i høyest grad har blitt virkelig. Det som her er tydelig nok for alle opptrer ennå i tilsvarende og mindre grad både kollektivt og personlig. Og vil gjøre det i morgen: Noe lignende har skjedd i mindre skala før Auschwitz, det skjer i dag… og vil altså dessverre skje i morgen. At det onde her skjedde fordi de involverte ikke tok gode og kjærlighetsfulle valg er en banalitet; men det betyr ikke dermed at det onde ikke var og er en virkende realitet. Det var noe som rev de involverte med; de ga sin tilslutning før de satte det hele ut gjennom viljen. Her er det snakk om psykososiale fenomener, selvsagt. For all del. Men kanskje også noe mer, om man ser det fra et kristent ståsted?

Til alle tider har man forsøkt å forholde seg til det onde, og fenomenet ondskap, på en noen lunde betryggende måte. Tilstedeværelsen av det onde både plager og forvirrer oss. Flere løsninger ut av spenningene og frustrasjonene er valgt. Man ser allerede i GT og NT at flere jøder mente at det onde som rammer et menneske skyldes dem selv, dvs at de har valgt synden og ondskapen fremfor det gode og Gud: Den som vender seg til Gud, skal nemlig Gud velsigne - det visste enhver troende jøde; det skal altså gå den god vel. Vi skal hedre vår far og vår mor, så det kan gå oss godt, og vi kan leve lenge i landet. Osv. Det gis unektelig inntrykk av at gode valg med matematisk konsekvens fører til Guds velsignelser og gode konsekvenser.

Her trakk (og trekker ennå noen dessverre) så flere den feilaktige tabloidkonklusjonen at den det ikke gikk vel med dermed hadde syndet mot Gud. Jobs venner poengterer det samme, samt flere av de som jesus møter. Man høster jo som man sår? Men denne betingede forklaringsmodellen fra skriftene blir misforstått og de enkle tabloide tolkningene forkastes bestemt av Jesus. En vanskelig og vond skjebne skyldes ikke Guds straff (den store "meningen" eller karma for den saks skyld), det har lite med mening og ubetinget med selvvalgt nødvendig skjebne å gjøre. (Selv om den som mot bedre vitende går på for tynn is, kan drukne. Men da er drukningen en konsekvens av virkelighetens betingelser, ikke en straff). Kjærlighetens handlinger og Guds vilje kan her virkeliggjøres. Gud kan skape mening der umening og ondskap har hatt makt. 

Himmelen er dog ikke realisert hér og nå: Noen er visst av den formening at siden ikke den himmelske tilstand er så overveldende registrerbar her på jorden nå, så finnes verken Gud, en levende Kristus eller himmelen for den saks skyld. Men Jesu forkynnelse betød dog ikke at Han så avskrev de betingelser vi lever under, eller ondskapen og den onde selv i samme åndedrag. NT presiserer dog flere steder at det finnes en ond kraft og ondskap; hvis ikke blir f.eks. bønnen i Fader Vår temmelig underlig og mildt sagt innsnevret: «Frels oss fra det onde»? Dette kan dog ikke kun være ment som et avgrenset indre mantra rettet utelukkende til oss selv om å slippe til kjærligheten.

Hvordan plasserer man det onde, ikke minst sett i lys av Guds kjærlighet og ideen om Guds allmakt? Her finnes ingen entydige fasitsvar som annullerer alle andre forsøk, selvsagt. All teologi og filosofihistorie viser dog at ondskapen kan man ikke forklare, utdanne- eller utvikle seg helt bort fra. Ideen om arvesynden har i hvert fall også den noe positive side at det tross alt er menneskelige vilkår; det å gjøre feil. Jeg og du synder ikke primært fordi jeg er nettopp jeg, du er nettop du... Men fordi du og jeg er mennesker. Men dette skal så aldri være et påskudd for ikke å tilstrebe oss å leve i takt med Kristi kjærlighets fordringer. Vi har nemlig valgene, hver dag. Grensen mellom godt og ondt går m.a.o. også gjennom et hvert menneske; ondskapen er også en del av oss alle: Hva vi velger avhenger av hva vi åpner oss for. Kun nåden gjør det mulig å puste fritt her. 

Å bekjenne seg til en kristen tro er som kjent ingen garanti mot noe som helst; vi skal altså kjennes på fruktene - ikke om vi er ortodokse eller ikke. Gjennom historien ser vi da også eksempler på kristne som har stilt seg bak den verste ondskap. Som f.eks. den tyske kirkens hyllning av Hitler og nazismen forut for krigen og under de første krigsårene, eller de alliertes systematiske bombing av tyske byer, bruken av atombombene som den kristne amerikanske president Truman kalle «the greatest thing in history», eller apartheidkirkene i Syd Afrika. Eksemplene er legio.  

Menneskers fascinasjon for ondskapen og død, nettopp det mange ofte ikke evner å konfronteres selv med i livet, ser man daglig gjennom de distanserte blikk som betrakter ondskapen og skrekken på TV-skjermer og kino. Man ser det også i disse dager hvordan ondskapens handlinger tiltrekker seg massiv oppmerksomhet i rettssaken mot denne u-båtføreren i Danmark? Dette retter jo igjen fokus bort fra elendigheten og ondskapen i oss selv. Kan hende får holocaust, massakrer og f.eks. saken i Danmark en funksjonell betydning gjennom at vi her får midler til å distansere oss mot ondskapen? Slik glemmer vi både oss selv og at det skjer hver dag. Vi skal selvsagt ikke unnlate å ta avstand fra alt dette nevnte onde og mer til, men kristendommen minner oss daglig om at det onde også er en realitet samt en del av oss: Og det er nettopp her den vanskelige kampen står.

Muligens er det derfor at julen som høytid foretrekkes av de fleste; med det forsvarsløse og umælende spebarnet Jesus? Her er alt svært så populært, trygt og ikke minst kontrollerbart... Kontra påskens henrettelse av Jesus, levd liv, død og oppstandelse... med det fordrende og nærgående spørsmål om hvem vi egentlig er og hvor vi er på vei. Kjærligheten fordrer nemlig også, som nevnt. Uten at nåden, de utrolige 70 ganger 7 og forsoningen dermed noen gang glemmes. Dette er evangeliet.

Som et lite apropos på siden her, ang. mennesket per se og det onde vil jeg nevne det Aristoteliske poenget om den gyldne middelveien, og om at det onde også er et betinget og subjektivt fenomen. Eksempel: Gift anses som et onde. Men i tilstrekkelige doser er visse gifter å se som medisin og kan helbrede/redde liv. For lite hjelper ikke det minste… og for meget av samme gift tar ofte liv. Det gjelder å finne rett mengde. Det motsatte av tankeblind sympati og klam sentimentalitet er kyniskhet og likegyldighet. Kjærligheten og modig livsnærvær oppstår midt mellom disse to ytterlighetene; begge de ytterliggående sider er onder. Sannheten og det rette finnes midt i mellom. Når man trenger medisin og få hva som er rett mengde er beslutningene overlatt til kompetente leger. Men når det gjelder hva som er for lite og meget etisk sett -personlig- og sosialt - er vi helt overlatt til oss selv. Her kan sågar nødvendige grensesettinger fra andre oppleves som et onde for den som har fordeler av å leve på de andres bekostning. Men dog er det nødvendig med grensesettinger også her. 

Som de fleste vel har hørt i diverse sammenhenger: Satans beste triks i den moderne tid, hvor intellektualisme, scientisme og postmodernismens inntog i telologien dominerer, er at han fikk fjernet troen på hans eksistens. Djevelen har m.a.o. en femtekollonist i våre hjerter, men ondskapen er også noe mer og større enn bare fravær av lys. Det spørs om de gode løsninger på det ondes problem er å oppløse ondskapen som reellt fenomen og dermed også begrepet som sådan? Det ondes problem er uansett en fryktelig realitet. Å søke veier til tolkninger slipper vi selvsagt ikke bort fra, men det spørs om det er en fruktbar løsning å definere ondskapen bort fordi den unektelig er et uhåndterlig problem. Ergo må vi finne en vei mellom det totalmonstrøse, skrekkelige og angstskapende p.d.e.s.  -og logiske lettvintheter, dvs de distanserte og lettbente forklaringer på den annen. Å endre ondskapen til relative og objektive begreper bidrar mer til at vi overlates til en verden av bare ideer, tilstander og enkeltmenneskers gjerninger. Så får man spørre seg om ikke dette bare er de trygges, velføddes og distansertes luksus?

Ondskapen er dessverre en realitet. Men den har ikke siste ordet. Jesus er lys, Kristus er liv: Våre hender og ord er på veien frem viktige og nødvendige ledd i den kjærlighetens gjerning som Kristi legeme yter. Kristus trenger f.eks. ikke gjøre nye brød-undere hver dag: Han har nemlig satt oss med overskudd til å forvalte og dele til den sultne søster og bror. Slik kan også vi bli levende byggestener i den store kirken. Men her fordres modig virkelighetsnærvær, realisme, empati, klar tanke, sunne følelser og ikke minst vilje.

7 liker  
Kommentar #1

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Pål Georg Nyhagen:


Takk!

2 liker  
Kommentar #2

Anonym172 Anonym

26 innlegg  1264 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Dette likte jeg, gode Pål Georg😊👍🏻

3 liker  
Kommentar #3

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Ondskapens problem.

Publisert over 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Det finnes m.a.o. ikke mer kjærlighet og sannhet enn det jeg faktisk og vitterlig realiserer i nået. Virkeligheten om oss selv er den øverste dommer også her. Men kjærlighetens makt er ikke diktatorisk og er ikke en ferdig og avgjort iboende varig kvalitet der det gode endeig først har kommet inn.  Men netopp dette poenget er Guds "gambling" med sin skapning. Vi er invitert til å delta i hverdagen som Kristi søstre og brødre, alle som en. Fra hver morgen vi åpner øynene. Hvilke valg tar jeg i dag? Jeg vil gjerne velge det gode, men som Paulus ser jeg at jeg også velger det jeg egentlig ikke mener å ville i trygg avstand fra handlingens tidspunkt.

God artikkel, Nyhagen.

Ondskap er ikke fravær av godhet, den er høyst reell, og som disipler og Jesu soldater har vi de nødvendige våpen for å vinne.  Åndelige våpen, ikke kjødelige, og kampen er ikke mot mennesker, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.   Djevelen er en realitet.

«For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»
‭‭Efeserne‬ ‭6:10-12‬ ‭

Gud går med oss, ved å velsigne våre medmennesker vil Guds Rike gå frem på jorden, ved å være et medmenneske og gi hjelp og vennlighet der vi kan og ser behov, vil noen se Gud og søke Ham.

2 liker  
Kommentar #4

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Relativisme vs. "Den objektive sannhet"

Publisert over 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Som de fleste vel har hørt i diverse sammenhenger: Satans beste triks i den moderne tid, hvor intellektualisme, scientisme og postmodernismens inntog i telologien dominerer, er at han fikk fjernet troen på hans eksistens.

Vi kan postulere en objektiv sannhet/virkelighet basert på en monogud og dennes antitese, Satan (skapt av Gud), men vi klarer aldri å flykte fra det enkle faktum at også dette (disse) fungerer som en del av forklaringsmodellen for godt og ondt bare for dem som tror at de eksisterer.

Kort: Vi kan ikke "vedta" oss ut av relativismen ved å forholde oss til objektive størrelser som bare noen av oss forholder seg til.

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere