Guds domstol i menigheten

La oss sette oss grundig inn i hva denne grunnloven i Kristi rike egentlig går ut på og hvordan riket oppstår når vi underlegger oss loven og oppretter domstolen etter Kristi befaling! Med en gang en slik domstol er opprettet så erfarer vi de guddommelige kreftene i menigheten. De som gjør oss til ett med Faderen og Sønnen.

Se til at I ikke forakter en av disse små! for jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn. For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.

De små er de for meg, som jeg mener synder. Disse, sier Mesteren, må jeg se til å ikke forakte. Hvorfor tror jeg Jesus opplyser og advarer meg om dette? Jo, fordi det ligger så lett for meg å forakte den som jeg mener synder. Nå er det nok ikke mange som mener de forakter de stakkars små, de som synder. Men se til! Er det ikke forakt kanskje, når man forlater det ene fåret og går til de 99 andre og forteller om det ene fåret sin villfarelse?!

Hvad tykkes eder? om et menneske har hundre får, og ett av dem forviller sig, forlater han da ikke de ni og nitti i fjellet og går bort og leter efter det som har forvillet sig? Og hender det at han finner det, sannelig sier jeg eder: Han gleder sig mere over det enn over de ni og nitti som ikke har forvillet sig. Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.

Dette vi ser her er det motsatte av forakt. Dette er sann og ekte oppofrende kjærlighet. Man går ikke til de 99 andre og forteller om den ene sin villfarelse. Nei, man oppsøker den ene i enerom og forsøker å hjelpe han til rette, slik at det kan bli slutt på synden og villfarelsen.

Men om din bror synder mot dig, da gå bort og irettesett ham i enrum! hører han på dig, da har du vunnet din bror; men vil han ikke høre, da ta ennu en eller to med dig, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vidners ord. Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for dig som en hedning og en tolder.

Her ser vi hvordan domstolen i Kristi menighet fungerer. Når vi mener en bror eller søster har syndet, så går vi ikke rundt til de andre og forteller og snakker om det. Nei, det er forakt, leste vi. Da oppsøker vi vedkommende i enerom og søker å hjelpe han til rette, slik Herren her befaler oss. Hvis det da viser seg at vi har med en hedning å gjøre og ikke bror, så ser vi hvordan Kristi domstol avslører dette. Slik forhindres menigheten å bli ødelagt, så hedninger ikke til slutt hersker over Guds folk.

Ved Kristi domstol avsløres de falske brødrene og dødsrikets porter får ikke makt. Når slike falske brødrene avsløres, så advarer vi kraftig mot dem ettersom enhver av oss har tro til! Hver på vår måte!

De falske er disse som nekter å ta imot våre tilgitte og uskyldige brødre og som gjerne utstøter de av synagogen som ikke underlegger seg deres makt og autoritet. Det slike ønsker er å opprette sin domstol i menigheten. Stikk mot Kristi bud og befalinger. Slike er vår oppgave å avsløre og refse etter Kristi eksempel, ettersom vi har tro til.

Sannelig sier jeg eder: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser på jorden, skal være løst i himmelen.

Denne domstolen har en veldig makt og autoritet på jorden. De som er underlagt denne domstolen har en veldig makt med Gud i sine bønner. Herren underviser oss:
Atter sier jeg eder: Alt det to av eder på jorden blir enige om å bede om, det skal gis dem av min Fader i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.

Her ser vi hvordan Kristi rike og domstol oppstår. Der hvor to og tre oppgir sin egen lov og underlegger seg Kristi lov og lære, åpenbarer Kristi rike seg med kraft. Der lover Herren selv å komme og være hodet. Slik oppstår Kristi legeme. Det er ikke slik at Kristi legeme er plassert noe bestemt sted. Der grunnloven hersker og domstolen fungerer, der er også Jesus hodet. Der den ikke fungerer, der er heller ikke Kristus hodet. Så lenge denne domstolen ikke fungerer, så er det ikke snakk om noe fungerende Kristi legeme.

Da gikk Peter til ham og sa: Herre! hvor ofte skal min bror synde mot mig og jeg tilgi ham det? så meget som syv ganger? Jesus sa til ham: Jeg sier dig: Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger.

Spørsmålet dukket ganske raskt opp hos Petter. “Hvor ofte skal jeg tilgi?” Han syntes nok dette hørtes veldig enkelt ut i forhold til hva Moseloven hadde krevd. Der var det øye for øye og tann for tann. Man kunne ikke bare angre og få tilgivelse sånn uten videre. Nei, det måtte gjøres opp. Det måtte gjøres og trengtes bot for synden man hadde begått. Så kom Jesus med noe helt nytt. Angret broderen som hadde syndet mot deg, så skulle du straks tilgi. Dette var noe helt nytt som de ikke hadde skjønt. Lovens ånd var jo klar, men de hadde ikke lovens ånd, men kun dens bokstav. Nå møtte og smakte de på lovens ånd i Han som hadde gitt dem den loven de hadde mottatt som bokstaver innhugget i stentavler.

Det var derfor ikke noe underlig at Peter spurte om “hvor ofte?” Var det ubegrenset liksom? Ja, det var det. Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger. Det er hele 490 ganger. Noe som vil si at du kommer ut av tellingen og glemmer og tilgir uendelig antall ganger hver dag. Det heter jo at vi skal tilgi og glemme som vår himmelske Far.

Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som vilde holde regnskap med sine tjenere. Men da han begynte på opgjøret, blev en ført frem for ham, som skyldte ti tusen talenter. Men da han ikke hadde noget å betale med, bød hans herre at han skulde selges, han og hans hustru og barn og alt det han hadde, og at der skulde betales.

Her ser vi hvordan lignelsen peker på hvordan det er når jeg har syndet mot Herren og skylder Han det jeg ikke kan betale. Loven dømmer meg jo til død og fengsel.

Da falt denne tjener ned for ham og sa: Vær langmodig med mig, så skal jeg betale dig alt sammen! Da ynkedes denne tjeners herre inderlig over ham, og lot ham løs og eftergav ham gjelden.

Her undervises vi hvordan jeg ble tilgitt når jeg erkjente min skyld og angret og ba om mulighet til å gjøre det godt igjen. Hvordan Herren da skal ynkes inderlig over meg og etterga og tilga meg alt. Totalt og uten krav om noe som helst godtgjørelse eller betaling.

Men la oss nå si at jeg synder mot min bror og ikke vil erkjenne skylden og vise anger. Hva da? Skal jeg da tigis som en broder allikevel? Nei, leser vi lenger opp her. Da skal jeg føres frem for Kristi domstol i menigheten. Det er der hvor to eller tre vitner er underlagt Kristi lov og Hans navn, og som etter sin dom skal legge saken frem for den høyeste rett som er Kristi menighet.

Men da denne tjener gikk ut, traff han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre penninger, og han tok fatt på ham og holdt på å kvele ham og sa: Betal det du skylder! Da falt hans medtjener ned og bad ham og sa: Vær langmodig med mig, så skal jeg betale dig! Men han vilde ikke; han gikk bort og kastet ham i fengsel, til han betalte det han var skyldig.

Her ser vi at medtjeneren erkjente og ba om tilgivelse og ønsket å gjøre bot. Allikevel ville ikke tjeneren tilgi, men forlagte fengsling og utestengelse fra samfunnet.

Men da hans medtjenere så hvad som skjedde, blev de meget bedrøvet, og de kom og fortalte sin herre alt det som var skjedd. Da kalte hans herre ham for sig og sa til ham: Du onde tjener! all din gjeld eftergav jeg dig, fordi du bad mig; burde ikke også du forbarme dig over din medtjener, likesom jeg forbarmet mig over dig? Og hans herre blev vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var ham skyldig.

Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.

Men I skal ikke la eder kalle rabbi; for en er eders mester, men I er alle brødre. Og I skal ikke kalle nogen på jorden eders far; for en er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for en er eders lærer, Kristus. Men den største blandt eder skal være eders tjener. Den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

Her ser vi Kristi rettferdighet stråle frem. Hans herlighet i menigheten er at det bare er en som er stor, og det er Kristus. Alle andre er likeverdige og små. Og den største blant de små, han ydmyker seg ned under den minste. Han blir den minste. Noe som vil si at han ikke mener at hans vitneutsagn har mer verdi eller troverdighet enn den aller minste sitt vitneutsagn, tross alle hans trofaste år i selvfornedrelse og sannhet, og tross hans meget gode navn og rykte og alle sine gode selvoppofrende gjerninger.

I dette samfunnet får ikke eldstebroderen lov å dømme en ungdom skyldig fordi han “kjenner det i sin ånd”. Alt må gå etter Jesu Kristi forbilde og eksempel og etter Hans befalinger. Ingen er større enn den andre. Ingen har noe mer å si enn den andre. Enhver er ukrenkelig i Kristus og står for sin Herre ved sin egen tro og samvittighet. Og nåde den som forsøker å trenge seg mellom Kristus og Hans Brud! Han kommer til å få kjenne hvor hardt det blir å stampe mot brodden.