Pål Georg Nyhagen

224

Sylvi Listhaug m.m: Journalistene og mediene skal for all del informere og gjerne avsløre...

...men ikke medvirke til maktmisbruk, mobbing og sågar spre elendigheten ut i samfunnets mørkere soner. At mediene kan sette den politiske dagsorden er en mulighet de godt vet å bruke:

Publisert: 17. mar 2018

I mediekonkurransen, hvor løssalg, antall klikk og oppmerksomhet er eiernes hovedfokus, må ikke sjeldent etiske normer vike. Vi får en uverden av svart og hvitt hvor noen mediebrukere dessverre tar alle narrativene for gitt og går destruktivt til verks. 

Fra årvåkne vakthunder, til ville jaktbikkjer?

Denne spissformuleringen er skrevet nettopp slik for å tydeliggjøre et økende problem i mediene som også alle mediehus ved sunn ettertanke kan spore eksempler av, men dog besynderlig nok aldri gjenkjenne hos seg selv. Mediene bedriver mer og mer personfokusert og politisert journalistikk. Som stimer av piraiaer kaster journalister seg over enkelte personer og saker – og presenterer og karakteriserer dem så beregnende som skandaler; kaster seg videre over den politikeren som blir fokusert og glefser så effektivt og hurtig inn til bare bena står skrikende tilbake. For så, når siste kjøtt-trevl er slukt og siste bloddråpe er sugd ut av saken, fosse enøyet frem i stim til neste mulige skandale.

Det er en kjent sak at mediene har blitt en en betydelig selvstendig politisk og samfunnsmessig makt; de har faktisk innflytelse på hvordan andre politiske institusjoner fungerer og ikke minst på oponionen. Samfunnet har m.a.o. i omfattende grad blitt medialisert. Mediene integreres mer og mer i andre samfunnsledds- og div. institiusjoners virke. Det innebærer at alle andre, politiske organisasjoner,  institusjoner og aktører - p.g.a. deres nødvendige behov for å kommunisere nettopp gjennom mediene - tilpasser seg medienes måte å fungere på. Her er det journalistene som legger premissene for det som til slutt skal bli presentert. Medienes og politikernes dagsorden følger m.a.o. hverandre ofte. Det har oppstått en symbiose hvor dog mediene langt på vei like vel er mektigste ledd; det er de som skaper og presenterer. De kan nemlig påvirke og mobilisere det store opinionsdyret.

Det betyr f.eks. at når den vesentligste kanal for politikerne for å kommunisere med deres velgere er mediene, så blir de samtidig tvunget til å underlegge seg medienes logikk for å fange velgernes interesse. Men dog må man altså gjennom medier og journalister som allerede er engasjerte samfunnsdeltagere. Politisk vridde kommentarer og vinklinger ut av dette presenteres gjerne som journalistikk.

Mediebrukernes behov og interesser skyves av mediene frem som legitimerende brekkstenger for å få frem det man ønsker: Men ser man på flere av de produkter som serveres, så er det ikke vanskelig å se at det ikke er mediebrukernes behov som her er i fokus, men primært journalistenes egne ditto- og i nest beste fall visse politikeres interesser. Den fjerde statsmakt har altså blitt sterkere.

For mediene er det de politiske skandalene, spesielt de med sterke personfokuseringer, som er de lette, billige - men også ofte suksessfulle - måtene å tilfredsstille kravet om konstante nyheter.

Og et lite apropos: Både ofre fra Utøya og Sylvi Listhaug selv har mottatt drapstrusler og annet stygt etter medienes råkjør mot Listhaug og hennes Facebookplakat spesielt -de siste 7 dagene. Medienes omfattende og ensidige personfokus påvirker selvsagt lesere og seere av alle typer. Dette innebærer erfaringsmessig at også noen av mediebrukerne konkluderer både alt for kjapt, ulogisk og for enkelt; hvilket medfører emosjonelt betinget adferd som rammer både Utøyaofre og Listhaug m/fam.. Og avslørende nok: Det er hovedsaklig de førstnevntes mottatte drapstrusler og utskjelling som nevnes i de medier som fronter de politiserte og personrettede vinklingene sterkest. Hvorfor er det så slik?

At mediene skal være den fjerde og kontrollerende statsmakt – samfunnets vakthund - er vel gyldne påstander som kun har sin plass i selvhøytidelige journalistbanketter. Her ute i virkeligheten forsvinner de få relle fruktene fra dette i den dominerende grelle medievirkeligheten vi møter.

At journalister en gang kommer til ettertanke og sunn erkjennelse er vel for naivt å forvente. Presset innad og fra medieerne, samt status, driver den journalistiske Åsgårdsreien frem. Det er en kjent sak at journalistene i Norge går i forent flokk. De aller fleste avisene er så og si helt like hva gjelder saksvinklinger analyse og presentasjon. Tidligere, for noen tiår tilbake, kunne man kjøpe forskjellige aviser for å få alternative vinklinger. I dag slipper man dét bryet: Alle skriver stort sett det samme på samme måte.

Det er faktisk det å ta noen steg til side for ettertanke i lys av etiske normer og medmenneskers skjebner journalistene burde gjøre oftere:

Det er ikke sakene i seg selv, det er ikke at det ikke finnes saklig grunn til å fokusere på dette og hint. Det er derimot måten, de mediale grep, instensiteten, det som velges og ikke minst velges bort, gjentagelsene av samme påstander (som i reklamen), vinklingene, og de betingede monomane narrativer som er problemene.

Journalister setter altså desto verre grundig i gang stemninger som grovt rammer både den som fokuseres, vedkommendes familie og samtidig andre som f.eks. Utøyaofrene. Å da lage sak av de konsekvenser man selv står som jordmor for blir tragikomisk og absurd. Men også dette brukes som skyts mot Listhaug. Bård Tufte Johansens kaklende kylling burde vel daglig dukke opp i visse redaksjoner og på skjermene?

Vi kjenner alle til ofre for dette journalismens frådende flokkdyr. Fra prinsesse Diana, og Tore Tønne her hjemme p.d.e.s.... til andre saker hvor folk har blitt sterkt helsemessig rammet.  

Sitat fra ingebrigt Steen Jensen: "Troverdigheten til reklamefolk overgår norske journalister 100 ganger".

11 liker  
Kommentar #1

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Alt i beste mening ?

Publisert over 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
At journalister en gang kommer til ettertanke og sunn erkjennelse er vel for naivt å forvente. Presset innad og fra medieerne, samt status, driver den journalistiske Åsgårdsreien frem.

Massemedienes pedagogikk ser ut til å skape konflikter, tilsløre sannheten og stimulere våre laveste instinkter- slik at eierene skal få det bedre. Det er slett ikke umulig å tolke dette somlmsorg for samfunnets minoritetsgrupper.

Vær aktuell:

Den mediale fristilling fra kvalitet, etikk og informasjonsplikt

Sitater fra Helge Ibergs «Nidord om samtiden»

3 liker  
Kommentar #2

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

God analyse og gode råd

Publisert over 3 år siden

Heilt einig med Nyhagen. Som eg kommenterte på innlegget til Nyhus: Journalistar bør bli meir saksorienterte og mindre personfokuserte. Det ville bidratt til ein meir opplyst debatt.

Men vil dei, og har dei høve til å gjere dette? Eg veit ikkje.

5 liker  
Kommentar #3

Johan Rosberg

24 innlegg  442 kommentarer

Vi er kanskje litt journalister selv også?

Publisert over 3 år siden

Når det brygger opp til storm, referer gjerne de store mediene til og fra disse mindre forumene. Symbiose. Denne gangen er det et Facebook-innlegg som skaper røre. Altså: Justisministeren bruker Facebook for å kommunisere et politisk budskap. Trump og twitter kjenner vi allerede godt til. Fake news og PK er i ferd med å bli innlemmet i dagligtalen.

Sannheten og løgnen - den opprinnelige konflikt.

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere