Jakten på jubel

Igjen sørger Sylvi Listhaugs retorikk for høylytt debatt. Vel hender det at politikken hennes skaper engasjement – som når hun godkjenner at en familie hentes ut av kirkeasyl – men oftest handler debattene om retorikk. Kan det være fordi hun fremstår uinteressert i å kommunisere med sine motstandere? Jeg synes lite tyder på at hun faktisk forholder seg til hva motparten sier. Listhaug nøyer seg med å repetere innlærte fraser.

Når Listhaug bruker Facebook, er det veldig tydelig at hun primært vil kommunisere med sine støttespillere, altså de som «liker» eller «følger» henne. Disse skal mobiliseres. Målet er å hente støtte, jubel og hyllest. Eller som det heter: «Lik og del».

Monstre or troll. For noen uker siden kalte Sylvi Listhaug pedofile overgripere for «monstre». Jeg synes nok at kritikken hun møtte ble i overkant sterk. Det er litt pussig å kalle netthetsere for «troll» for så å hevde at «monster» er helt upassende når vi står overfor grov kriminalitet.

Likevel var det fascinerende å se hvordan Listhaug svarte sine kritikere. I en debatt i Dagsnytt 18 møtte hun Anine Kierulf, jurist og ekspert på menneskerettighetene. Kierulf hevdet blant annet at barn må få beskjed om at de ikke skal passe seg for monstre siden overgriperen kan være en snill nabo. Listhaug svarte blant annet at hun ikke var overrasket over at noen prøver «å opphøye disse gjerningsmennene til offer».

Beskyldningen er temmelig grov. Og den ligner litt på påstanden om at Arbeiderpartiet «mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Eller budskapet til Knut Arild Hareide om at han «sleiker imamer oppover ryggen» fra august i fjor.

Godhetstyranner. For noen år siden brukte Sylvi Listhaug begrepet «godhets­tyranner» om kritikk av hennes innvandringspolitikk. Hun mente at «meningsmotstanderne framstiller ønsker om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause» (NTB 3/11 2015).

Jeg forstår frustrasjonen. Men benytter ikke Listhaug nøyaktig samme type taktikk? De som ikke vil kalle overgripere for monstre beskyldes for å gjøre kriminelle til ofre. Og de som stemmer ned et forslag til hvordan fremmedkrigere kan fratas statsborgerskap, stemples som politikere som tar lett på Norges trygghet.

Ord gjør noe. Jeg synes det er viktig å diskutere ordbruk og retorikk. Det blir for enkelt å si at handlinger avgjør, ikke ord. For ofte er det vi sier også en handling. En statsråd kan bruke ord for å gi et løfte, innføre et forbud og – mer eller mindre intendert – skape frustrasjon eller glede. Poenget er ikke å likestille ord og handlinger. Det er tross alt verre å slå enn å true.

Men å diskutere ordbruk er ofte noe annet enn å diskutere politikk. Når Listhaug skulle forsvare sin beskyldning mot
Arbeiderpartiet, svarte hun: «Hvis Ap ikke liker å få kritikk for at de stemmer ned dette forslaget, er de velkommen til å snu.» Et slikt svar gir svært liten mening. Ingen mener at Listhaug bør avstå fra å kritisere sine motstandere. Spørsmålet er om kritikken hennes er rimelig.

Flis og bjelke. Erna Solberg ble nylig spurt om hun ville be Listhaug om å beklage sin ordbruk. Det ville hun ikke siden Arbeiderpartiet har vært med på å skjerpe retorikken.

Rent bortsett fra at svaret høres litt ut som femåringens «han er like slem, altså», har Solberg et poeng. De som i det ene øyeblikket lar seg opprøre av uanstendig retorikk kan i neste øyeblikk velge omtrent samme ordbruk. Det er sjelden mer naturlig å sitere Jesu ord om hvor lett det er å se flisen i sin brors øye og overse bjelken i sitt eget enn når temaet er retorikk.

Et testspørsmål til irriterte debattanter kan derfor være: Prøver jeg å overbevise mine meningsmotstandere, eller vil ordene mine bare treffe de som allerede er helt enige med meg? Det siste kan tyde på tvilsom retorikk.