Verdidebatt

Bekjennelser fra en frafallen

Mange sier at de liker troen, men ikke den institusjonaliserte troen. Ikke kirken. For meg er det helt omvendt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Åste Dokka skriver som vanlig godt, denne gang om tro og kristendom for «åndelig umusikalske» (Vårt Land, 20. februar). Altså de (vi) som går gjennom livet uten store gudsopplevelser eller wow-følelser om «noe mer».

Mine erfaringer ligner på de Dokka beskriver. Heller ikke jeg opplevde disse tingene som noen rundt meg snakket om (men egentlig ikke så veldig mange, tror jeg). Men jeg havnet et annet sted enn henne. Så her er et vitnesbyrd om en omvendt reise: Fra å være komfortabel med Gud, men anspent i møte med kristne, er jeg nå ganske så komfortabel med kirken og kristne, men ikke Gud og troen.

En frase, noen ord. Mot slutten av ungdomstiden ble jeg klar over at jeg vel egentlig ikke hadde opplevd Gud. At ordene «Jesus er min personlige frelser» var en frase, noen ord. En relasjon til Gud? Hva er det? Var det et problem? Nei, egentlig ikke. Sånn var det mange kristne som hadde det. Jeg vokste opp i et lavkirkelig men ikke karismatisk miljø, med flust av sterk og stille kristendom.

På et tidspunkt mista jeg også den intellektuelle siden av troen. Jeg trodde ikke på det. Nuvel, den kristenverden jeg bebodde hadde masse ressurser for det. Tvil var innenfor, og reiser og kriser i troen var det mange som snakket om og i det hele tatt. Denne tvilende-kristen-fasen varte noen år.

Etter hvert ble jeg også kjent med mer avanserte gudsbilder - teologer og kristne som hadde intellektuelt åpne og spennende verdensbilder som lignet mye på mitt eget. Jeg trengte ikke lenger være kompis med Jesus eller føle Gud i magen for å være skikkelig kristen - det skjønte jeg.

Kunne stått inne for. Dette er jo egentlig en fin og åpen ting. Den mer liberale kristendommen var intellektuelt mer mulig for meg. Slik er det vel den dag i dag også. Det finnes kristne verdensbilder, gudsforståelser og teologier jeg helt sikkert kunne stått inne for.

Jeg har også forståelse for den historiske konteksten den åpne folkekirkelige tankegangen kommer fra: Det var reelt at man kunne bli sett på som «ikke god nok» til å få 100 prosent kristenstempel. Det har vært frigjørende å fortelle folk at deres tro er god nok, at de er kristne uavhengig om de tikker alle boksene. Også det skjønner jeg.

Men for meg ble den sosiale dynamikken annerledes. Den åpne omsorgsfullheten («Din tro er god nok!») ble litt for ofte til en litt imperialistisk holdning («Du vet det ikke selv, men det du er, er faktisk kristendom det også - samme hva du kaller det«). Det ble tatt for gitt at jeg egentlig hadde en indre lengsel etter å få kalle meg kristen. Jeg ville ikke høre at jeg nok kunne være kristen allikevel. For meg var det ikke trøst, men klamme innkasterhender.

Satt langt inne. Jeg tok nok tanken om en indre lengsel etter Gud for gitt selv også. Å slutte å kalle meg kristen satt jo langt inne. Det hadde vært min viktigste identitet. Men så en dag spurte jeg meg selv: Savner jeg å tro på Gud?

Svaret var: Nei. Egentlig ikke.

Så begynte jeg å si at jeg ikke tror. At jeg ikke kaller meg kristen lenger. Da skjedde det noe rart. For det første kunne jeg slutte å lage masse underlig (om enn poetisk) krøll i mitt verdensbilde. Jeg trengte ikke forsøke å endre landskapet etter et kart som nå fremstod som litt underlig.

For det andre sluttet jeg å føle meg truet av Kristen-Norges krav til meg. Jeg kunne senke skuldrene og anerkjenne de mange fine sidene ved både min konservative oppvekst og mine liberale venners kristenliv og fantastiske engasjement for samfunnets svake. Og jeg får jo fortsatt være med! Jeg elsker fortsatt å synge salmer!

Mer glad i kirken. Det finnes en klisjé som sier «jeg liker kristendommen, men ikke kirken». Jeg er klar over at det finnes sprø og farlige kristne. Jeg leser om dem i avisen. Men de er ikke i min hverdag. I motsetning til klisjeen er jeg i stadig økende grad glad i kirken - og mange folk der - men troen er ikke noe nærmere. Tvert i mot.

Jeg pleier å si at jeg er frafallen, men falt ikke så langt. Jeg kjenner jo Kristen-Norge. Slapper av der (stort sett). Men jeg tror rett og slett ikke. Og her kommer kanskje min pietistiske indremisjons- og menighetsbakgrunn inn. Jeg har kanskje ikke gitt slipp på trosidealene derfra.

Av og til irriterer jeg meg over liberale kristenstemmer som vil gjøre folk som meg til ofre for de slemme konservative med deres smale gudsbilder og høye troskrav. De virker som om de synes jeg har sviktet laget ved å stille meg utenfor smale troskrav i stedet for å slåss for åpne (en kamp som i stor grad er vunnet for de fleste, tror jeg).

Oppsummert: Hvis man kan skille mellom kristendommens etikk og troens grenser, så deler jeg de liberales etikk og de konservatives grenser. Det er ikke noe strategisk valg, men det er slik jeg tror sannheten er.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt