Verdidebatt

«Gud er død»

Inkarnasjonen blir egentlig en trussel; nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er da bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern nok til å omkonstrueres ad hoc.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Eller «Gud» er død. I hvert fall er ikke Gud lenger hva Han en gang var. Gud som objektiv instans er tydelig nok avskrevet av den postmoderne teologien. Den historisk kritiske bibelforskningen har snudd, vridd og vrengt på bibelens tekster så lenge og i en slik grad at vi i beste fall sitter igjen med en gammel sitat- og metaforsamling fra hvor man kan hente ut det man ønsker etter behov. Mennesket har nå etter 2 000 år altså endelig gjennomskuet bibelens tekster og mener å ha demaskert både Gud og det bekjennende mennesket. Gud er m.a.o. underlagt metoden.

Flere som gir uttrykk for religiøs toleranse er ofte preget av sannhetsrelativisme som også kommer til uttrykk i tankene om Gud. I den postmoderne teologien har Gud blitt vist på døren, vi sitter igjen med en konturløs gud som ledd i en relativistisk teologi hvor intet lenger egentlig kan hevdes å være egentlig og genuint sant. Frihetsfanene heves høyt og det forkynnes jublende «Det finnes ingen som har enerett på sannheten», «det er ingen som har monopol på Gud». Man aner her et lite ekko av det gale mennesket i Nietzsches fortelling.

Den postmoderne teologiske tenkningen er klart preget av relativisme, av pluralisme og en dyp mistillit til bibelen, bekjennelsen og tradisjonens begrunnelser og narrativer. I denne postmoderne kameleon-utgaven av kristen teologi spesielt (og religion generelt for øvrig) gir det ikke lenger noen mening å hevde at den ene teologien er mer sann enn den andre; alt er egentlig å se på som språklige konstruksjoner: Det finnes ingen sannhet. Det finnes derfor heller ingen Gud. Bare «guder». Den postmoderne teologiens oppgave er derfor egentlig bare å dekonstruere, tømme alt for innhold. Med den konsekvens at folk flest mister tilliten til kirken, bibelen og bekjennelsen. Alt handler bare om språk og det er derfor i retorikkens og spekulasjonenes akademiske templer at de postmoderne teologene trives.

Rent prinsipielt kan derfor alle teologier og religioner plasseres i samme samleskuff hvor det er språket og den individuelle deltager som alltid er øverste instans. Vi sitter altså igjen med en gud som samsvarer med den enkeltes følelser, behov og ønsker. Mennesket har nå egentlig bare seg selv igjen å dyrke: hvilket blir en heller liten og skjør gud.

Den postmoderne teologiens gud er raffinert og moderne, og besitter en hendig og tidsriktig omstilingskompetanse, hvor Gud hele tiden justerer seg etter de postmoderne teologenes tenkekapasitet. Det hevdes derfor her at Gud alltid blir til... slik kan man tviholde på relativismens effektive trumfkort i diskursene. Tvetydigheten og relativismen heves opp som legitimering (Jfr Paulus´ord om det å se som i et speil) , og det velkjente refrenget synges igjen unisont: «Det er ingen som har monopol på Gud og sannheten».

Det vår kultur sterkt preges av, på godt og vondt, er en kullsviertro på loven om årsak og virkning. Og nettopp slik møter mange også Gud og troen: Man opererer med et ikke alltid like bevisstgjort positivistisk betinget og ubegrunnet bilde av Gud som med matematisk konsekvens skal gripe inn... om Han da ER allmektig og kjærlig? Skjer ikke det som ønskes og forventes av en gud, så konkluderes det med at Gud heller ikke finnes: De teologiske kvalitetene «kjærlighet» og «makt» tar man forut for tenkning allerede som gitte og helt avklarte størrelser; og setter så betingelsene: Gud møtes så og si med den hypotetisk deduktive metoden, som Han så selvsagt bør følge om da Han har den minste interesse av å bekjentgjøre at Han finnes. Men hva da om Gud gir seg til kjenne på måter noen ennå ikke er åpne for? Hva om Gud i slike og andre test-tilfeller trekker seg unna kontroll og funksjonalisering?

Gud er samtidig både Herre (Adonai), og far (abba): Han er både i det transcendente og det immanente. Gud er annerledes og større, men dog like vel til en viss grad kjent gjennom inkarnasjonen. Det er dette som skiller kristendommen fra de andre to store religioner. Gud ville vise at Han alltid bare var ett skritt unna mennesket. Og det skrittet tok Gud gjennom Kristus.

Vi spør alle etter svar når livet brytes ned, naturlig nok. Men det er ikke alltid at svar er det samme som løsning. Det uvisse har også en side som maner til tillit og tålmodighet, hvilket selvsagt er en prøvelse over ævne til tider. Jfr Jobs bok.

Men den postmoderne teologen trives ikke så meget i de ubesvarte sfærer som de gjerne vil tro... og tar heller snarveien og fremmer et nytt gudsbilde som alltid er gjenstand for tilpasning ad hoc: Teologen endrer like greit gudsforestillingen og tilpasser den tidens sosiale- og kulturelle strømninger. Den postmoderne teologen trives altså best i spørsmålene om Guds sønn Jesus og Treenigheten, og absolutt ikke i svarene.

Det ser faktisk ut som om enkelte ennå bedriver tankeleker om Gud; som de egentlig ikke lenger tror på, men ennå like vel ikke makter å slippe helt. Men det er både en styrke og en befrielse at Gud ikke endrer seg etter mine følelser, behov og ønsker: En slik gud er vel knapt større enn mennesket... og derfor heller ikke spesielt verdt å bekjenne?

Det kan altså virke som om de postmoderne teologenes gud er et forsøk på å unnvike det som er genuint større i det pretensiøse forsøket på å fremme nettopp det samme - det større: Det skal jo være større og annerledes, men på de postmoderne teologenes premisser. Så spørs det da om det er noe større? Det som kan betegnes som overnaturlig og metafysisk, det som ikke kan defineres innenfor naturvitenskapens grenser, blir her mer enn trussel enn en utfordring. Som om de har mandat til å oppheve bibel, bekjennelse og tradisjon, avlyse kontinuitet og fortløpende omkonstruere Gud ad hoc? Inkarnasjonen blir her egentlig en trussel, nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er visst bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern og fleksibel nok til alltid å omkonstrueres ad hoc.

For noen få tiår siden kunne man knapt antyde at man trodde på Gud og var kristen uten å bli diskvalifisert som selvstendig, rasjonelt oppegående menneske. I dag er det tragikomisk nok helt motsatt: Man er ikke selvstendig tenkende, seriøs og fri som troende kristen om man ennå (!) tror på kirkens bekjennelse, på forsoningen og nåden, på at Jesus døde for menneskers synder og oppsto for oss... Og videre er like så begrensede kristne, og bundet i det gamle, at vi heller ikke tror på reinkarnasjon, karma, energier og nygnostiske teologer som f.eks. Helge Hognestad og John Shelby Spong.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt