Verdidebatt

Frykt og forventning

KrFs ledelse mener partiet må bli mer tydelig. Men for å lykkes med det, må organisasjonen ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da Knut Arild Hareide talte til KrFs landskonferanse forrige helg, sirklet han inn behovet for tydelighet og klar strategi.

Noe nytt må bygges opp, og fortiden viser at det er mulig. Som unge på nittitallet kom både jeg og Hareide inn i et KrF og KrFU og fikk oppleve etterdønningene av noe kraftfullt som hadde eksistert før oss. Et uenighetsfellesskap som stimulerte til politisk nytenkning, et ideologisk verksted med mange talentfulle tenkere og skribenter.

Høfligheten overtar

Jeg tror det kan blomstre igjen. Jeg tror KrFU er moderpartiets håp - at det er der nye ideer oppstår, at det er der unge mennesker insisterer på sin rett til å mene og være annerledes.

I et moderparti er det lettere at ting setter seg, man ender opp i en fløy eller rolle. Høfligheten overtar for åpenheten. Bråket forstummer - men det trenger ikke å bety at man er samlet. Det kan bety at uenigheten har flyttet seg inn i kriker og kroker - den er ikke lenger i åpent lende.

KrF har en leder som vil ha et bredt, folkelig KrF - det tviler ingen på. Men det pekes på at frem til nå har moderniseringen av KrF ligget på tiltaksnivå - med en leder som gjør grep for å modernisere, men som blir sårbar fordi han ikke kan knytte tiltakene opp til en hovedstrategi. Pride blir et eksempel på dette, der alle henger seg opp i partilederens handling, heller enn partiets holdning.

Talentflukt

En klok leder vet slike ting og tar høyde for dem. Skal man favne om flere velgere og en organisasjon, må man være pragmatisk. Men man kan også bli så taktisk at man mister seg selv.

I en harmonisøkende kultur klarer man heller ikke dyrke frem eller holde på talentene. De forsvinner. Og det skjer ikke med et brak, slik som i Trond Giske-saken, med rådgivere som melder seg ut. Det skjer umerkelig, over tid - og fremstår tilfeldig der og da - noen fikk en bedre jobb, flyttet eller kom i konflikt. Men det er egentlig et mønster. Noe lukker seg.

Så sterke kan kulturer være, at de reproduserer seg selv - på tross av at lederen på toppen er åpen og har lave skuldre på motstand og diskusjoner.

Merkelapper

«Kultur spiser strategi til frokost» heter det i næringslivet, og det gjelder også i politikken. Som en med lang fartstid i partiet sier: Partiet har de gode verdiene, men de preger ikke hvordan man samhandler internt. Man setter merkelapper på hverandre heller enn å lytte og diskutere.

Skal KrF bli det politiske verkstedet der en tydelig kurs meisles ut, må alle tørre å ta ordet. Og da kan mye spennende skje. Når du får rommet til å mene høyt og tydelig, kan ingen lengre beskylde deg for en skjult agenda. Liberaleren, feministen, raddisen, den konservative, pinsevennen, homoen, abortmotstanderen - alle må til sammen oppleve at de er et mangfold som kan bidra til en felles kurs. At de er mer enn merkelappen noen setter på dem.

Prosjektet må ganske enkelt bli større enn de enkelte grupperingene - og når man tenker sånn, gir det faktisk noe å navigere etter. Hvilke verdier løfter seg på tvers av de interne motsetningene? Når man finner disse, har man også noe som kan nå bredt ut eksternt.

A og B-velgeren

Men for å lykkes med dette må det bygges en kultur. En kultur som oppmuntrer, dyrker og anerkjenner sterke meninger - og meningsmangfold. Og det å bygge kultur, det tar tid.

Man har jo i årevis internt i KrF kritisert en holdning der man nærmest opererer med A- og B-velgere. Noen er viktigere, mer lojale enn andre, mer «ekte KrF-ere». Når noe så personlig og sårbart som religiøsitet og tro er inne i miksen, blir denne klassifiseringen enda mer krevende.

Selvsagt er alle partier preget av politiske maktkamper som kan gi seg utslag både i personkonflikter, fløydannelser og karakteristikker. Men i møte med en harmonisøkende kultur - som KrF med sine kristne røtter er preget av, står man i fare for å bruke tausheten heller enn ordene. Avvisningen heller enn konfrontasjonen. Da kan kamp og splittelse bli usynlig, men like energitappende og destruktiv som åpent bråk.

Frykt og forventning

Nå viser målinger at KrF er under sperregrensa. Når partiet synker som en stein, vil man selvsagt være mer redd enn noen gang for å støte noen fra seg. Redd for å komme med kritikk eller kontroversielle meninger. Redd for å bli anklaget for å være illojale eller ødelegge for et parti i krise.

Å balansere mellom de ulike målgruppene man har, har blitt viktigere enn å tørre å meisle ut en strategi for å nå vekstgruppene, sies det.

Men kanskje er tiden også moden for å velge vei. Det vanskelige punktet blir jo valget av samarbeidsstrategi, hvor noen må bli skuffet. Det er interessant at en organisasjon som er så opptatt av forankring og innflytelse på grasrotnivå, nå ber sin egen leder om å stake ut kursen. Jostein Rensel ber partiledelsen ta tydeligere regi når samarbeidsspørsmålet kommer på agendaen igjen. Det forteller noe om hvor tilbaketrukket ledelsen har vært i det betente spørsmålet.

Vanskelig valg

Og det store spørsmålet vil være hvordan man skal kunne stå samlet likevel om den strategien som til slutt blir valgt. Nettopp en åpen prosess frem mot dette valget, åpenhet og tydelighet – må være det som gjør at det er levelig for alle partier til slutt.

Hvis man åpner for mangfoldet av stemmer og meninger, er det lett å føle at man mister kontrollen. Og når man inviterer inn til diskusjonen, må man klare å ta i mot det som kommer.

Det er selvsagt mer behagelig med et tilsynelatende enighetsfellesskap. Men det ligger ingen kraft i det. Og det er så mye morsommere med et uenighetsfellesskap! Det kan til og med bli noe energisk som trekker velgere.

Les mer om mer disse temaene:

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt