Guds fokus for mennesket er livet før døden

Slik ser jeg det: For det første pulserer hele evangeliet på Jesu liv, korsfestelse, død og oppstandelse. På nåden og forsoningen. Dvs dermed også på mennesket i felleskapet, på dets frihet og ansvar.

Om Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - forsoningen og nåden - i det hele tatt har en betydning, så innebærer det dermed også konsekvenser for mennesket og dets syn på livet, sitt medmennesket  seg selv og Gud. Synd er adskillelse; forsoning er gjenforening. Gud har i sin pågående skapelse gitt mennesket den skrekkelige gave som er muligheten for å realisere friheten. Dvs ansvaret her er gitt, og mennesket bærer dette suverent og til fulle… i hvert fall i de tilfeller det var og er menneskelig kompetent og bevisst sine valg. Dog påpeker som kjent Dostojevskij det fryktelige med den gitte friheten gjennom "Ivans paradoks"; gaven var dessverre alt for stor - mennesket var ikke moden og kapabel til å forvalte den gave friheten er i det hele tatt: Omkostningene taler for seg. Og her ser man jo at Dostojevskij har et poeng, sett ut fra menneskets begrensede synsfelt. Men nå er det det synsfeltet vi har, og får strekke oss mot tilliten til Gud.

Vel. Mennesket vil uansett også i sin positive stolthet og livsforståelse for all del HA denne friheten og dermed også nødvendigvis ansvaret; men det ser pussig nok ut til at noen vil at kravet om frihet skal være betinget: I de tilfeller noen misbruker og radbrekker friheten, så forventer man paradoksalt nok at Gud skal gripe aktivt inn og korrigere. Gjør Han ikke dette, så ses dette som en illustrasjon på at Gud enten ikke finnes eller ikke elsker mennesket like vel. Men om Gud skal gripe inn er det vel i tilfelle ikke noen genuin frihet som er gitt mennesket... og mennesket gjør seg selv til noe mindre enn det faktisk er og vil være. Den situasjons- og konjunkturbestemte frihet er dog like hul og innholdsløs som kjærlighetens sådanne i tilfelle.

Mennesket er altså gitt muligheten til å si nei til Gud; selv om dette valget sårer Gud overmåte. Hva dette valget så innebærer er det ingen gitt å definere; men ser man gjennom historien, ut vinduet og på nyhetssendingene, så får vi tydelige hint om hva et liv uten Gud innebærer, dvs hva gjelder handlinger og dets konsekvenser. (Dog er nok Gud til stede hos den lidende her, på en underfull og for oss uutsigelig måte),

Videre: Dog ser jeg på det å fokusere på hva som skjer etter døden som en avsporing og forsøk på å kikke Gud i kortene, hvilket i tilfelle er blasfemi. Vi skal faktisk velge det gode for det godes egen skyld. Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det slik, men Gud valgte det gode fordi det er godt. Det gode er ikke en kristen idé; det er naturlig nok et universelt prinsipp som ligger latent i ethvert individ - den gyldne regel finner man f.eks., i en rekke livssyn og religioner: Gud skapte først mennesket (i sitt bilde). Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Vi er alle, alle, barn av Adam og Eva. Guds lære («lov») er som Paulus påpeker skrevet inn i alle menneskers hjerter, uansett tro: Som det finnes EN Gud, finnes det bare én menneskehet. Hvilket innebærer at gode, omsorgsfulle og rettferdige mennesker - uansett tro - vil bli møtt med Guds kjærlige favn den dagen døden inntreffer. Hvordan Gud her så konkluderer har ikke vi andre noe å befatte oss med i det hele tatt.

Bibelen er gitt oss for å nå frelse; hvilket innebærer det å gå inn i sitt liv med kjærlighet, omsorg og rettskaffenhet. I dag bruker enkelte samme skrifter som middel for å diskvalifisere andre.

Vi skal ikke forholde oss til Gud som en annen part i næringslivet hvor vi arbeider for lønnen: Vi skal derfor absolutt ikke orientere vår moralitet etter en lønn-straff-teori. Kjærligheten og rettferdigheten skal vi realisere ganske enkelt fordi dette er meningen per se. Livet er en gave, et under og en forpliktelse. Man finner Gud gjennom å gjøre det gode. Guds Ord er en lære for livet; her og NÅ. Hva som skjer etter døden er altså Guds ansvar:

Vi skal konsentrere om livet her og nå, og leve dette i en lidenskapelig opptatthet av å strekke oss mot det å realisere kjærlighet, omsorg og rettferdighet. Døden kommer uansett til oss alle., og der overtar Gud. Å vise nestekjærlighet og omsorg er m.a.o. en betingelse for det realisere seg som menneske og en Guds skapning: Vi elsker Gud, vi viser takknemlighet mot Gud, gjennom å elske våre medmennesker, uansett tro of livssyn. Forholdet til medmennesket er derfor samtidig en illustrasjon på vårt forhold til Gud. Sviktende nestekjærlighet er slik å se på tegn på begynnende frafall fra Gud.

En gjentatt fokusering på hva som skjer etter døden kan i høyeste grad virke negativt i menneskets relasjon til medmennesket og seg selv. Igjen: Livet er en gave; og ingen genuine gaver gis under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Dette med fokusering på livet etter døden er altså slik jeg ser det i tilfelle en avsporing og et feilskjær som menneske og troende; elsker man Gud, så elsker man samtidig sitt medmenneske. Gud ilustrerer gjennomgående en sterk og positiv tro på mennesket; sannsynligvis fordi det er Hans skapning: Guds fordring er utelukkende en sterk appell om å gå inn i sitt liv og ansvaret i fellesskapet. «Stå opp, ta din seng å gå»; ut av ruinene som faktisk ikke gir noen reell trygghet. Og selv om vi videre igjen og igjen i det åpne landskapet snubler, feiler, blir skuffet over andre, Gud og oss selv... og tenderer mot resignasjon, så er dette eneste alternativet. Og trøsten er at Gud igjen er der og favner oss hver gang det går galt. Om vi da vil.