Verdidebatt

Den eneste vi skal frykte

Det finnes masse usunn religiøs frykt. Men kan kristendom eksistere uten en viss porsjon gudsfrykt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fredag 5. januar så det ut som om Vårt Land ville ta et generaloppgjør med religiøs frykt. Bildet på avisens forside var et utsnitt av Dommedag som ble malt på 1400-tallet. Maleriet består av ild og flammer samt en mengde nakne mennesker med skrekk i blikket. Det hele fremstår temmelig grotesk. Over bildet står teksten: «Frykt. Oppgjøret med den religiøse frykten».

Jeg kjente at både bilde og tekst engasjerte meg. I møte med oppslaget vil nok mange tenke at frykt for Gud utelukkende er noe negativt, og at løsningen må være å avlyse dommedag. Men kan vi kutte ut all forkynnelse om at Gud en gang skal komme igjen for å dømme levende og døde?

Ikke likegyldighet

Jeg tror på en god, barmhjertig og nådig Gud. Det gjør jeg ikke fordi jeg har mer lyst til å tro på en slik Gud enn en som er smålig og sint, men fordi Bibelen forteller oss at Gud først og fremst er kjærlighet.

Men hva betyr det, dypest sett, at Gud er god? Og hva er alternativet til en slik tro? Den jødiske forfatteren Elie Wiesel er kjent for å ha sagt at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet. Jeg tror sitatet ganske presist oppsummerer hvordan også Guds kjærlighet arter seg. Det kan ikke være ikke slik at Gud trekker på skuldrene i møte med ondskap. I så fall ville han ikke vært fullt og helt god.

For de som opplever seg som offer for andre menneskers ondskap, er det en trøst å vite at Gud står på den svakes side. Desto verre er det å befinne seg på den andre siden; å være den som svikter, krenker eller tråkker på et annet menneske. Problemet er at ingen av oss bare kan se på oss selv som passive ofre. Iblant er det vi som gjør galt mot andre.

Og da bør vi vel frykte Gud?

Lederes forventinger

Noen av de som særlig bør frykte Gud er religiøse ledere. I alle evangeliene er Jesus knallhard mot fariseerne, de som «binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med en finger» (Matt 23,4). Og han bruker sterke ord om den som «forfører én av disse små som tror på meg» (Matt 18,6).

Slik sett er det viktig å ta et oppgjør med usunt kristent lederskap. I Vårt Lands artikkel handler mye om frykten unge, idealistiske kristne kan kjenne for å svikte lederes forventninger. Et slikt tema bør tas på stort alvor.

Men gudsfrykt er noe annet enn frykt for mennesker. Akkurat det er Jesu poeng i et avsnitt i Matteus 10. Gjentatte ganger kommer oppfordringen «Frykt ikke». Jesus forteller at Gud vet når en spurv faller død til jorden og trøster disiplene med ordene: «Dere er mer verdt enn spurver». Samtidig sier han: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28).

Den siste setningen handler om Gud. Han er altså den eneste vi bør frykte.

Guds overvåkning

Å beskrive presist forskjellen på en sunn og usunn gudsfrykt er ikke uten videre så lett. Det henger også sammen med at vi mennesker er forskjellig. Tenk bare på hvor ulikt setningen «Gud ser deg alltid» kan oppleves. For noen er det trygt å vite at Gud har oversikt og kontroll. Andre opplever at setningen forteller om en streng Gud som overvåker oss.

Jeg tror at god og sunn gudsfrykt handler om ikke å redusere Gud til et middel, til den som utelukkende skal trøste meg, hjelpe meg og styrke meg – og som tar lett på min egoisme og selvopptatthet. En slik Gud kan med god grunn anklages for å være menneskeskapt.

Men hvis Gud er Gud, da er jeg liten og han stor. Da står jeg til ansvar for ham og det blir alvorlig å krenke ham i tanker, ord og gjerninger. Og det aller viktigste blir å forsikre meg om at jeg faktisk har tatt imot hans nåde og tilgivelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt