Høytidenes retorikk og politisk dissonans

Jeg opplever en virkelighet som for mange oppleves nok som uvirkelig – men den er ikke det! Den er like sann, like håndfast som den Chai-lattéen som jeg har mulighet til å drikke på en fredelig kafé mens jeg skriver dette. Disse er to forskjellige verdener som jeg stadig vekk vandrer imellom: nøden og elendigheten, og så overfloden og velstanden som vi har tilgang til utelukkende pga. der vi ble født.

Å ha det godt er ikke en skam i seg selv. God mat, hus, helsetjenester, utdanning, et verdig liv med plass for drømmer er noe alle skulle hatt! Men, det er et tankekors hvordan vi ofte lukker øynene for mørkesidene av et system vi er en del av, som også påvirker andre, om det gjelder forbruket vårt som holder livet i slavearbeid langt av gårde, eller et system som ser på mennesker som tall og kvoter. Vi distanserer oss, det er lissom «til å leve med» at mennesker bor under uanstendige forhold på steder der vi har pleid å feriere. Vi har ikke tid til å engasjere oss. Må konsumere. Må se til at våre egne barn får mange gaver på juleaften.

For et par år siden kom det fram at statlige midler hadde blitt investert i selskaper som utviklet klasebomber, landminer og atomvåpen. Samtidig framstår Norge gjerne som en «fredsnasjon». Til og med Nobelstiftelsen har investert i a-våpen. Kongsberg gruppen og Nammo, statseide selskaper i Norge, utvikler og selger både våpen og våpendeler som brukes i krig, solgt bl.a. til land i Midtøsten, herunder Saudi Arabia. Dette er et oljerikt land, som Norge, men der religionsfriheten, kvinne- og LGBT-rettigheter er en mangelvare. De har også ført en flerårig krig i Jemen. Det regnes som sannsynlig at norske våpen har blitt brukt i denne krigen, en krig som har ført til sultekatastrofe. Penger og våpen er makt, to sider av samme mynt, som brukes til å herske over andre. Og lille, fredelige Norge er med i spillet, om så litt på avstand.

Sammenhengen mellom vår innvandringspolitikk, våpenproduksjonen og flyktningkriser er en av de store elefantene i rommet, spør du meg. Vi snakker høyt om norske idealer, men dissonansen mellom dem og norsk politikk er stor. I 2011 mente til og med statssekretær og AP-politiker Roger Ingebrigtsen at vi burde satse mer på våpensalg som framtidig inntektskilde etter oljen. Inntektene kunne bidra til vår egen «velferd», jo,  men hva med andres velferd?  Man himler med øynene og snakker om «galne» statsledere som Trump, Putin, Kim Jong-un, gir dem gjerne skylda for ustabiliteten i verdenen. Samtidig, bak kulissene, brukes norske ressurser på en industri som gjør verdenen mindre fredelig.

Så tilbake til flyktningeleirene i Hellas. I Moria-leiren på Lesvos lever det nå tusenvis av mennesker under elendige, umenneskelige forhold. Småbarnsfamilier, unge, gamle lever i små campingtelt omringet av gjørme, kloakk og søppel. Noen under en enkel presenning. Vinteren er her igjen…regn, kulde, til og med snø, også i Hellas. I Moria-leiren, skal det være plass til ca. 2.500 mennesker (ifølge greske myndigheter) eller ca. 1.700 mennesker (ifølge UNHCR). Nå bor det over 6.000 mennesker der, mange i lang tid, uten å ha fått sine asylsøknader behandlet. Systemet er overbelastet og prosessen uoversiktlig og vilkårlig. Asylsøkere mangler ofte tilstrekkelig rettshjelp og oversettere. De venter i timevis for mat. Køen til asylkontoret er lang. Mange opplever trakassering fra myndighetene.

Problemet har blitt «eksternalisert», holdt langt unna egne grenser, forvist til land som Hellas, et land som allerede sliter etter en flerårig økonomisk krise. Jeg er ikke imot å «hjelpe folk der de er», men samtidig har vi resursene, kompetansen og velviljen her til å kunne ta imot mange flere tusen – å få dem inn i varme hus nå, helst i går! Det vil ikke regjeringa. Når FN ba Norge om å øke antall kvoteflyktninger de neste årene, svarte vi nei. Norge, et av verdens rikeste land.

Det handler ikke lenger om donasjoner – dette er et politisk, systemisk problem. Også Norge er medansvarlig i en politikk som skaper urettferdige og voldelige tilstander i verdenen, bl.a. gjennom våpenhandelen og gjennom miljø- og urbefolkningsfiendtlige investeringer i utlandet. Dette bidrar til uro og flyktningestrømmer. Vi har blitt mindre gjestfrie; det har blitt vanskeligere å få opphold her og lettere å bli sendt ut. Samtidig tjener vi godt på andres ressurser i u-land, norsk olje og ved å eksportere våpen.

Hvor er idealismen, samvittigheten, rettferdighetssansen? Fine ord om fred og harmoni hvert år i høytidene er ikke nok om ikke slike ord virkeliggjøres. Vi må holde våre politikere til ansvar. Vi må holde oss selve til ansvar, også for det vi ikke gjør, for det vi ikke sier ifra om. Vi må virkeliggjøre idealene som vi ofte påberoper oss. Muligheten for praktisk og politisk medfølelse ligger i oss alle! Ønsket om et «Godt nyttår» må ikke bare forblir en frase, vi må faktisk gjøre året som kommer til et bedre år, hvert år!

[Kronikken ble publisert først i Fædrelandsvennen 30. desember, 2017, s. 42]