Putins kristne visjon.

Russland gjennomgår i dag en bemerkelsesverdig renessanse av den kristne tro der president Putin og hans regjering søker å fylle tomrommet etter den ateistiske kommunismens ideologi med Russlands tradisjonsrike ortodokse kristendom. Initiaivet har et sterkt gjennomslag i befolkningen i form av det man hos oss kanskje ville kalle en vekkelse.

Russland har i Dag 36000 kirker og 1000 klostre. 28000 av disse kirkene og 800 klostere er restauret eller gjenoppbygget etter 70 års forfall og riving under kommunismen og det er ingen mangel på prester, munker eller nonner.

Putin har beordret gjenreising av Chodovkirken og Voznesenskyklostrene i Kreml som begge var ødelagt av bolshevikene. På denne måten tar Putin kraftig avstand fra kommunisttidens ateistiske ideologi og bekrefter Ortodoxien som selve hjertet i russisk kultur.

I denne nasjonsbyggingen er et nøkkelelement hos Putin de kristne russiske filosofene Nikolay Berdyaev, Vladimir Solovyov og Ivan Ilyin og deres tenkning.  Putin siterer ofte disse filosofene i sine taler.

Kjernen hos disse filosofene er tanken på Russlands messianske rolle i verdenshistorien og landets behov for å bevare seg selv gjennom østlig Ortodoxi og gjenreisning av landets historiske grenser.

Fra sin landflyktighet i Sveits under kommuniststyret skrev filosofen Ilyin om det 20 århundrets russiske tragedie: «Den Russiske revolusjonen er en refleksjon av den religiøse krisen vi gjennomlever i vår tid. Et forsøk på å etablere en offentlighet og et statssystem med utspring i tanker av Fredrich Nietzshe og realisert som politisk idé av Karl Marx. Dette antikristne viruset ble eksportert til Russland fra Vesten. - - Men mister vi våre bånd til Gud og den kristne tradisjon blir menneskeheten moralsk blind og grepet av materialisme, irrasjonallisme og nihilisme.»

Så når vesten i dag søker å spre sitt kulturmarxistiske, relativistiske menneskesyn og tvil på menneskeverdet med ledsagende dekadanse og moralske forfall sier Russland av bitter erfaring nei takk og søker å skjerme sitt land og sin nasjon.

Ilyin hevder at for å overkomme den moralske krisen må folkene vende tilbake til de «evige verdier» definert som «tro, kjærlighet, frihet, samvittighet, familie, fedreland og nasjon. Fremst av disse står tro og kjærlighet.» (Man må anta at Ilyin holder friheten til selvdestruksjon utenfor.)

Ilyin sier videre: «For å gjenreise Russlands storhet må menneskene finne tilbake til troen på Gud. Denne troen vil styrke deres sinn og viljestyrke og gjøre dem sterke nok til å overgå seg selv. For Russlands historie handler først og fremst om moralens triumf over vanskeligheter, fristelser, farer og fiender.»

I forholdet mellom kirke og stat, men også mellom kirken og forsvaret er «symfoni» det sentrale begrepet der det handler om verdslige og spirituelle makter som står ved siden av hverandre og komplementerer hverandre uten å kontollere hverandre. Et utslag av dette er at i alle lover som innføres i Russland skal lovens første setning handle om moral. For den Russisk Ortodokse kirken er tanken at dens oppgave er å overrisle staten og forsvaret med Russisk Ortodox spiritualitet.

Av tegn på dette kan nevnes loven som forbyr propaganda for homofilt samliv og LGBT-bevegelsen i det offentlige rom. Det samme kommer symbolsk til utrykk når Forsvarsminister Shoigu stående i sin representasjonscabriolet slår korsets tegn med offiserslua under armen i det paraden passerer Christ the Savior Cathedral komplexet i Moskva. (Dette er Russlands største og viktigste katedral.  Den ble ødelagt av Stalin i 1931 og gjenreist i 2000.)

Etter et besøk i Moskva med lange samtaler med Vladimir Putin fortalte Angela Märkel hoderystende at Putin lever i en annen tid, i en annen verden. I fortiden. Sett på bakgrunn av det jeg har forsøkt å beskrive og med utsikt fra et avkristnet og nærmest hedensk Europa hadde hun på en måte rett.