Verdidebatt

Teologer bedriver dekkmaling: Luther nektet folk å tenke selv

Martin Luther i 1518: “Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft”.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Luther trosset paven; det er sant. Og det var for all del nødvendig med endringer i den katolske kirke. Og flere kom. Martin Luther fikk dog alllerede den gangen kritikk for at han opptrådte som en maktsyk pave selv. Det hjelper som kjent lite å rette en feil med en ny. Det var heller ikke så bemerkelsesverdig mange som fikk tenke selv etter at Luther tok makten. De som trosset Luther ble møtt med sterke grovheter, forfølgelse, vold og drap. Viser også til mine andre innlegg om Luther. F.eks dette i linken her.

Videre: Det var ikke Luther som ga senere teologer hjelp, slik enkelte lutherske teologer i dag uttrykker det. F.eks da Bergrrav under krigen formulerte toregimentslæren vs okkupasjonsmyndighetenes krav. Snarere ble Luther benyttet som legitimering ad hoc; et snedig grep som  fortsatt blir brukt i DnK siden. Luther blir sågar benyttet i strid med Luthers egne skrifter.

Den første gangen som de tre kjente «alene» ble eksplisitt formulert som det sentrale i luthersk teologi, dvs sola gratia - fide - scriptura, var først i 1916 av teologen Theodore Engelder; da han bidro i en bok om Martin Luther. Mye av det som mange i dag assosierer med Luthers revolusjon på 1500-tallet er faktisk teologiske nytolkninger som kom først på 1900-tallet. Begrepet «Toregimentslæren» oppsto for eksempel først da Karl Barth skrev om Luther på 1920-tallet. Før dette, så forholdt lutherske teologer seg annerledes. Meget av det som vi i dag mener er sentralt luthersk teologi, f.eks, rettferdiggjørelsen gjennom tro alene, nådens betydning, glimrer med sitt fravær i tidligere skrifter, dvs før 1800-tallet. Istedet så dominerte politiske temaer: Gud styrer folket gjennom fyrste og konge; man skal alltid lyde øvrigheten. Prinsippet med toregimentslæren slik det faktisk utlegges i dag er en langt senere omtolkning av Luther. Luther ville i sin tid bestemt ikke (!) ha underskrevet denne tolkningen, men angrepet den på det groveste som vranglære.

Et lands undersåtters lydighet overfor fyrsten og den politiske makten var altså samtidig å underordne seg Guds vilje. «Eselet behøver pisken og pøbelen skal styres med makt (dvs bønder, katolikker, jøder og protestantiske troende som brøt med Luther). Dette visste Gud godt. Derfor ga han ikke øvrigheten en revehale, men sverd «. Jeg minner om at reformasjonen i Norge ble gjennomført nettopp med grov maktmisbruk av den danske kongelige politiske og militære makten, dvs alt ble påtvunget ovenfra. Men folket ville ikke ha denne endringen.  Revolusjon ovenfra er som kjent en dårlig idé.

Martin Luther dannet en helt ny form for statskirke svært tett sammenvevet med fyrsten og den politisk-militære makten. Det samme skjedde i Norge; det var som nevnt den politisk-militære makt styrt av danskekongen som ble kirkens øverste myndighet. Martin Luther var helt overbevist  at sverdet, fyrsten, den politiske makten og det kirkelige hierarki var en enhet som var innsatt av Gud selv for å holde orden i det enkelte land. De lutherske kristne skulle derfor ubetinget følge og adlyde makten og øvrigheten; sågar om den så var ond og tyrannisk (!). Jfr Luthers voldsomme utbrudd og skrekkelige påstander om bøndene som gjorde opprør mot den etablerte grove urettferdigheten og maktmisbruket de var utsatt for.

Det var flere som den gangen formulerte kritikk av fyrste og stat, og retten til opprør mot urettferdige maktpolitikere og ledere ble formulert og spredd. Dette avviste Luther (!). Man skal nemlig aldri gripe til vold eller ulydighet mot øvrigheten. Luther gikk heller bestemt inn for en utryddelse av alle opprørere. Sitat fra «Wider die räuberischen und mörderischen Rottern der Bauern« angående bøndenes kamp for rettferdighet: « Kvel, stikk og slå dem ihjel, i skjul eller åpenlyst, hver den som kan.Og husk at det ikke kan tenkes noe giftigere, mer skadelig, mer djevelsk enn en opprører. Liksom man må slå ihjel en gal hund, slår du ikke så tar han deg og helelandet med». Det verste var at bøndene gjorde nettopp det som noen i dag tillegger Luther. De påberopte seg sin rett via evangeliet. Og de tenkte selv…

Bondeopprøret ble deretter for Luther nettopp det som gjorde at han kunne aksentuere at den frihet som han talte om IKKE hadde noe med politisk, økonomisk eller legemlig frihet å gjøre. Så kan man jo undre seg over Luthers egen kritikk av gjerningsrettferdigheten og hans klare prinsipper her, når man leser følgende: «Så vidunderlige tider er det nå at et folk bedre kan tjene seg til himmelen med blodsutgydelse enn ellers med bønn. Stikk, slå og drep dem (bøndene,), hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg. En saligere død kan du aldri få «.

Også en ond ledelse var faktisk å anse som bedre enn kaos og oppløsning. Fyrstens makt og eventuelle ondskap ble sett på som et av Guds pedagogiske virkemidler for å lede folket og de troende på rett vei. Ulydighet mot øvrighetene var rett og slett en vederstyggelighet; uansett type av øvrighet. I 1520, så sier Luther om budet «Du skal elske din far og mor»: "Av dette budet lærer vi at nest etter de tre første budene, så finnes det ingen høyere gjerning enn tjeneste og lydighet for alle dem som er satt til å være over oss. Derfor er ulydighet en større synd enn mord, utukt, bedrag, tyveri og lignende" . Luther mente bestemt at det 4. bud gjelder underkastelse av hvilken som helst makt og overordnet i landet, uansett hvordan denne oppfører seg (!). Luther: «Selv om myndighetene gjør samme urett som kongen av Babylon mot Israels folk, så vil Gud at vi adlyder dem«. Både kirke og stat, som er to sider av samme mynt, hører til under sverdet. De er innsatt av Gud. Og da fyrsten jo like vel var innsatt av Gud ble det helt selvfølgelig for Luther at hans nye kirke inngikk en tett allianse med fyrsten og benyttet dennes alle maktmidler for å «beskytte kirken» og utbre dens tro som den eneste sanne og tillatte. Luther gikk frem på måter som i dag kun gjenkjennes i islam-diktatoriske monokulturer. Luthers forfølgelse av katolikker og jøder er muligens kjent; men han forfulgte også andre protestantiske troende grovt; dvs de som mente at Luther tok feil i et og annet. Noe de tenkte selv... og sågar våget å uttrykke. Men dette fikk store omkostninger; for å si det forsiktig.

Da Christian 2. satte i verk det skrekkelige blodbadet (1520) og omfattende massakren i Stockholm, bidro dette til at Gustav Vasa snart grep makten pga det opprøret som oppsto i etterkant av massakrene. Luther reagerte heller voldsomt... men på at Christian den 2. ble avsatt, og det med sterk kritikk av Vasa og hans menn (!), med å si at det var en uhyrlig handling å gjøre oppgjør med myndighetene og kongen som faktisk var Guds utvalgte.

Luther fremsto ellers som liberal og radikal, dog når det gavnet hans egne hensikter, ellers overhodet ikke. Det var nemlig Martin Luther som alene hadde en kjemisk fri og ren tilgang til Guds vilje. Ingen andre. Han opptrådte med så grov maktmisbruk, bannbuller og oppfordringer til vold som sågar setter pavens Ex Cathedra og tidligere maktmisbruk i skyggen.

Man kan fortsette lenge, gjennom stadig nye henvisninger hva gjelder Luther og kirkehistorie. Men det nytter jo lite. Man blir møtt med øredøvende taushet og arroganse fra lutherske teologer i dag. Eller subtile personangrep hvor mistenkeliggjøringer og perfide påstander om personlige motiver blir rettet mot den som våger å vise til det større og hele bildet, godt paret med ikke alltid like kvalifisert synsing om saksforholdene.

Men siden lutherske teologer så til de grader velger å fokusere selektivt på Luther er det i redelighetens og sannhetens navn nødvendig å la lyset omfatte større deler av bildet. En reformasjon, som er en åndelig impuls, kan nemlig positivt markeres uten at en person til de grader dyrkes og lyves om. For balansens skyld er det nødvendig å vektlegge det en rekke lutherske teologer i dag setter mindre pris på å få frem.  Resten er jo dog mer enn godt belyst allerede? Man feirer jo tydelig nok heller ikke Martin Luther, men det heves frem en ny teologi som dog tillegges Luther. Det handler m.a.o. langt mer om legitimering, posisjonering og det å ad hoc stille seg bak en virkende autoritet. Det er virkelig synd at så mange teologer velger å bedrive ren revisjonisme av historien og Martin Luther selv.

Pussig nok påpeker samme teologer i dag gjerne fariseeres vrangtolkninger og maktmisbruk i NT, og avviser så dette naturlig nok blankt ut fra en erfaring av Jesus Kristus. Dette samtidig (!) som de samme teologer velger å overse langt, langt, verre og grovere ting fra Luther.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt