Verdidebatt

Retten til hemmelige synder

Regelen om at et sunt forhold er et forhold uten hemmeligheter, fratar meg retten til guilty pleasures og andre ting jeg helst holder for meg selv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"JØDISKE KJENDISER med hund". Dette var det første som poppet opp på skjermen da den nye kjæresten til min venninne, Heidi, skulle låne mobilen hennes for å google noe. Heidi er over gjennomsnittet begeistret for hunder, så hun klikker på alt hunderelatert som dukker opp i feeden på Facebook. Denne kjæresten er både jødisk og har hund, så hva i all verden var dette for noe?

Ingen hemmeligheter? "Det er et sunt prinsipp at partnerne bør kunne ha gjensidig tilgang til hverandres telefoner," skrev psykolog Frode Thuen i sin samlivsspalte i A-magasinet for et par helger siden. I diskusjonen som fulgte konkluderte han også med at "et sunt forhold er et forhold der man ikke har hemmeligheter for hverandre." Psykolog Peder Kjøs sa seg uenig i en kronikk på NRK Ytring denne uken: "Også i et parforhold trenger vi et privatliv. Vi trenger å kunne snakke fritt med venner og familie, uhemmet av hva den andre vil kunne mene."

I disse digital tilgjengelighet-tider, så er det skummelt mange måter å bli avslørt i ting man vil holde for seg selv. Er man lur så har man bygget seg en bank av unnskyldninger og bortforklaringer å ty til om man skulle være så uheldig å bli fersket i å ha netthistorikken full av artikler fra Kjendis.no. Men det skulle langt i fra være nødvendig å utsette seg for å bli avslørt for å gjøre rare ting på nett.

Giftige løgner. Jeg attrer den dag jeg var så naiv å gi mannen min passordet til mobilen. På skrivebordet lå Spotify åpen, og det første som kom opp var det siste jeg hadde spilt, og det var låter fra den hemmelige spillelisten "musikk til husvask og joggetur". Under denne lå et rikt omfang låter av Bjørn Eidsvåg.

Fattig på lærdom ga jeg ham nylig også passordet til min Netflix-konto. Like før han logget seg inn hadde jeg tilbrakt en alene hjemme-helg med å spise smågodt og se filmer og dokumentarer om prinsesse Diana. Han undret seg forsiktig over historikken min, og jeg fortet meg å forklare det i lys av faglig interesse. Sannheten var at jeg fråtset i Diana-filmer med samme sinnelag som de fleste leser Se og Hør: Av ren sensasjonshunger. Denne dårlige siden av meg selv, vil jeg også holde for meg selv.

Thuens gylne regel om at et sunt forhold er et forhold uten hemmeligheter, fratar meg denne retten.

Vokt dine passord. Etter hendelser som dette har jeg voktet mine passord med omhu. Noe vil jeg ikke at mannen min skal se, selv etter tretten år i forholdet.

Så kommer Thuen og hevder at mistanker om utroskap som har utspring i mistenkelig mobiladferd, svært ofte er berettiget. Psykologkollega Kjøs advarer tilbake at hvis det skal være slik vil enhver kvinne som krever å ha mobilen for seg selv pådra seg mistanke.

Ja, for skal jeg bli mistenkt for utroskap eller annet snusk, i ønsket om å hemmeligholde mine guilty pleasures for ektemannen?

Happy ending. Så tilbake til min venninne, Heidi. Lenge gikk hun og skammet seg over det som kunne se ut som et fordomsfullt google-søk om jøder og hunder. Den jødiske mannen med hund lo heldigvis høyt og godt, da hun til slutt forklarte det hele. Heretter vil hun dog være restriktiv med hvem hun gir tilgang til mobilen.

Hvorvidt man vil gi kjæresten fri tilgang til ens digitale liv, handler ikke bare om mistanker, sjalusi og utroskapsbeskyldninger. Det er rett og slett visse sider av seg selv man vil og bør få holde for seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt