Verdidebatt

Ut av NAR menigheten:Val`s historie

Jeg hørte merkelige ting om noen “apostel” som nettopp hadde vært til himmelen og andre som hadde besøkt helvete, og jeg trodde alt. Jeg lengtet etter åndelige opplevelser Det var en slags konkurranse i disse møtene der alle håpte at de var den personen som ble plukket ut til å få et profetisk ord.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

‎ Ut av NAR menigheten:Val’s historie publisert av Amy Spreeman 5.Juni 2017 og gjengitt her med full tillatelse i fra henne.

Link til opprinnelig nettside: http://bereanresearch.org/leaving-nar-church-vals-story/

Oversatt til Norsk av Margot Andreassen.

Val har tillatt meg å inkludere sin historie i denne serien om en bevegelse kalt den nye apostoliske reformasjonen, eller forkortelsen NAR http://bereanresearch.org/testimonies-leaving-nar-church/ .

I denne serien ønsker jeg å ta leserne utover læreboken om hva den nye apostoliske reformasjonen er , inn i de personlige opplevelsene fra de som har vært der, og hva som skjedde da Gud åpnet øynene for sannheten.

Val`s historie med hennes egne ord:

Jeg vokste opp i en svært religiøs katolsk familie i Nord-Irland under “problem-tiden”. Det var en tid med nesten total segregering; Jeg kjente bare katolske mennesker og hadde aldri hørt evangeliet. ‎

‎Da jeg var elleve år gammel gikk jeg med min mor til et “karismatisk” bønnemøte. Jeg var forbauset over å se folk løfte hendene og si “pris Herren!” Det var veldig forskjellig fra alt jeg hadde sett før, men det utløste også en interesse i meg for åndelige ting. ‎ ‎Jeg var spesielt interessert i tungetale og leste en bok mamma hadde kjøpt kalt “Klokken ni på morgen” (av ‎‎Dennis J. Bennett‎‎). Jeg husker jeg fortalte min mor at Gud tilgir oss alle våre synder og deretter kan vi gjøre hva vi vil fordi vi er sikre på himmelen fra da av. Min mor informerte meg om at jeg hadde misforstått og bad meg ikke å lese flere slike bøker. ‎

Jeg elsket å lese, og omtrent på den tiden fikk jeg også tak i en bibel. Jeg dukket ned i den og leste noen av Salmene og Ordspråkene og andre små deler. Dette var en velsignelse for meg de neste årene, og jeg tror Gud brukte det til å holde meg fra noen av de verste falske lærer som jeg senere kom til å møte.‎

‎Jeg fortsatte i min katolske tro. Det eneste uvanlige var at jeg begynte å få sporadiske livlige drømmer hvor jeg kunne “se” katastrofale hendelser slik som en død, flom, en brann eller terror-bombing før de skjedde. Så kunne jeg se på nyhetene eller noe i mitt eget liv som matchet disse drømmene. Jeg trodde at dette var profetiske drømmer fra Gud siden de var lik noe jeg hadde lest om. ‎

‎30 år gammel hørte jeg evangeliet og ble frelst. Jeg visste at jeg var en synder som fortjente døden og at Jesus var kommet som menneske for å ta straffen for meg og hadde deretter oppstått fra de døde. Dette faktum stod veldig klart for meg. Imidlertid var mye annen undervisning om den hellige ånds gaver fremhevet og det var vanlig i disse møtene å høre “tunger”, se folk “falle i ånden”, risting etc.‎

‎Vi ble fortalt at bekreftelsen på at vi var frelst, var at vi ville få Den Hellige Ånd og tale i tunger. Jeg ble bedt for med håndspåleggelse og så gikk jeg og satte meg. Jeg bare satt der helt for meg selv, da jeg følte en ukontrollerbar trang til å le veldig høyt. Det bare vellet plutselig opp inni meg og var i ferd med å bryte ut. Jeg ble flau og jeg bad inni meg: “Å Gud, vær så snill å ikke la meg le” og følelsen forsvant umiddelbart. Jeg var litt rystet over denne erfaringen og veldig lettet over at jeg ikke hadde mistet kontrollen og ledd høyt uten grunn. ‎

‎I mange år fortsatte jeg å delta på Pinse-møter, konferanser og husfellesskaps-grupper. Jeg lærte å tale i tunger og be profetisk. Jeg lærte å tale positive ord over livet mitt, og nektet å erkjenne noen form for sykdom, da jeg trodde det i så fall var tegn på mangel på tro.‎

‎Jeg deltok på en konferanse. Der vi skulle tenke tilbake på situasjoner og “se Jesus” komme inn og endre situasjonen. Det var en «ild-tunnel» på slutten av kvelden. Jeg var alltid bekymret for at jeg hadde gjort det galt og beklaget at jeg hadde vært så dum å “slukke ånden” den første gangen da jeg hadde vært redd for å le. Jeg hadde aldri «falt i ånden» eller opplevd noen kroppslig sensasjon av noe slag. Jeg tror jeg gikk gjennom «ild-tunnelen» tre ganger i håp om å få en “berøring av Herren” som jeg kunne se andre fikk. De var ute av stand til å stå på føttene og falt leende om på gulvet. Jeg ønsket opplevelsen selv, men nå takker jeg Gud for at han hørte min opprinnelige bønn og beskyttet meg mot den. ‎

I alle disse årene har jeg hørt, trodd og deltatt i en masse ting som var ubibelske, men jeg lærte også noen gode og sanne ting som hjalp meg å vokse i troen. Gud tok meg ut av den katolske kirken, men mannen min ønsket ikke at jeg skulle delta i en protestantisk kirke. Jeg var i utgangspunktet i tilfeldige hus-grupper med kristne som hadde trukket seg fra vanlige kirker av ulike grunner. Resultatet var at vi ble dratt med av hver ny bevegelse som kom. Ingen hadde ansvar eller underviste noen. ‎ ‎

Jeg hørte merkelige ting om noen “apostel” som nettopp hadde vært til himmelen og andre som hadde besøkt helvete, og jeg trodde alt. Jeg lengtet etter åndelige opplevelser Det var en slags konkurranse i disse møtene der alle håpte at de var den personen som ble plukket ut til å få et profetisk ord. ‎ ‎Vi snakket mye om fienden og å prøve ånder.

Ett av mine favoritt-programmer på TV var Sid Roth «Det er overnaturlig» (It’s Supernatural). Hele denne tiden, selv om jeg var med på alle disse opplevelsene, måtte jeg innrømme for meg selv at noen ganger hørte jeg i min egen ånd et Bibel-vers som motsa helt det jeg hørte fra taleren. Jeg visste da at taleren ikke talte rett. ‎Når jeg ikke likte lærere som ble anbefalt, som for eksempel Joyce Meyer, kunne jeg ikke påpeke hvorfor, men jeg likte bare ikke undervisningen.

Jeg trengte sårt til sunn undervisning. Jeg kom over noe på Internett, men så kunne jeg også lese noe annet som hadde en helt annen synsvinkel på sakene. Jeg kunne ikke avgjøre hvilken som var rett. ‎ ‎Et stort gjennombrudd kom for meg ved en rekke triste og vanskelige hendelser, men jeg takker Herren for å arbeide med meg.

Jeg hadde vært overbevist om all trosbevegelsens helbredelses-undervisning i mange år. Jeg gikk til det fullstendig ekstreme ved å ville overbevise andre om sannheten i denne undervisningen. Jeg påpekte den ved å bruke de Bibel-versene som var tatt ut sin sammenheng for å påpeke og understreke den. Jeg trodde oppriktig at det var min rett som kristen å kreve løfter slik at jeg endog ikke ville “støte min fot mot noen stein”.‎ ‎Så fikk jeg et helseproblem som jeg visste var alvorlig. Når det skjedde, forsto jeg plutselig at ingen mengde av positiv tenkning var nok. Hvis “tro”, slik som definert i trosbevegelsen var nok til å holde meg frisk, så ville jeg vært frisk alltid, for jeg hadde trodd det ubetinget.

På den tiden kom jeg over den apologetiske tjenesten: http://www.takeheed.info/. I løpet av de neste månedene begynte Herren å åpne mine øyne for den falske læren om helbredelse. Han la et ønske i mitt hjerte om å forsikre meg om min lære var rett. ‎ ‎To av mine kristne venner som var del av en husfelleskaps-gruppe, gikk hjem til Herren i denne perioden. Dette var et stort sjokk for meg. Jeg kunne ikke la vær å tenke på alle profetier helbredelse og gjennombrudd og at Gud skulle gjøre nye ting, etc., som Gud plutselig og klart hadde vist var FALSKE ord. Jeg kunne ikke annet enn å innse at jeg var skyldig i å komme med noen av disse uttalelsene ut fra mitt eget hjerte. Jeg ønsket å si fine oppmuntrende ting til mine venner, men de var IKKE fra Herren. ‎ ‎Jeg måtte seriøst omvende meg fra alt dette og be Gud om tilgivelse for veldig alvorlige feil.‎

På en venns anbefaling fant jeg en flott liten lokal kirke der undervisningen er læremessig sunn og fokuset er bare på Jesus. Jeg prøvde å forklare til noen av mine venner i husfellesskaps-gruppen hva jeg nå tror er sannheten, men det er vanskelig å overbevise noen om at deres egen erfaring er et bedrag. ‎

‎En av tingene jeg føler visse introduserer en forførende ånd med, er praksisen med “soaking” i bønn. Dette var noe som gruppen akkurat hadde begynt med på den tiden Herren dro meg ut av det. Jeg hadde avslått å delta, da det minnet meg om en slags meditative Taize type bønn som jeg hadde blitt introdusert til på skolen. Jeg var svært skeptisk til å komme tilbake til noen katolsk praksis. Jeg er overbevist - ut fra Guds ord - om at alt dette fører til falsk og frafallen enhet. Jeg takker også Gud for sykdommen som førte til at jeg våknet og den påfølgende velsignelsen av å kunne delta i en menighet som har sann Bibel-undervisning og tro.

Slutt.

Her finner man litt informasjon om hva NAR er på Norsk: https://www.foross.no/aktuelt/nar-en-ny-apostolisk-reformasjon-2/

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt