Den blå timen

Dagen starter med høylytt klaging på flyplassen etter landing i Frankrike tirsdag morgen. Det tar lang tid før koffertene lempes fra flyet ut på rullebåndet. Deretter må vi stå to timer i kø for å hente ut leiebil. Kaffemaskinen virker ikke, og når jeg legger på noen euro for å få ut en sandwich fra salgsmaskinen, så funker ikke den heller.

Jeg er sulten og kaffetørst. Fremme ved ­skranka blir vi møtt av en ung mann som nekter å snakke engelsk. Jeg er trøtt og sur, og føler meg som ­offer for all verdens urett.

Når vi endelig kommer på veien, stopper vi for å kjøpe kaffe og sandwicher, og er så sultne og grinete at vi kjenner oss berettiget til å parkere på handicapparkeringen.

Gloheit kaffe

Ute igjen setter jeg meg i bilen med kaffe uten lokk på. Venninna mi ratter ut fra handicapparkeringen, trår litt for hardt på gassen, og jeg mister den kokende varme kaffen rett i fanget. Det gjør noe så hinsides vondt, og det blir annengrads forbrenning, så vi må kjøre en hel halvtime til legevakta i Auvignon. Der må vi parkere et stykke unna, og mens jeg hinker til legevakten får jeg skrekkelig dårlig samvittighet for å ha parkert på handicapen tidligere den dagen.

Inne på legevakta er det ingen som forstår ­engelsk når jeg prøver å forklare at jeg lider og har brannsår. Jeg blir bedt om å fylle ut et ­skjema, men brannsåret smerter så mye at jeg ikke ­klarer å forstå hva jeg skal skrive. Med ­skjelvende ­underleppe drar jeg frem pass og europeisk helsetrygdkort – og vipps – så ­kommer jeg rett inn til legen.

Mens jeg sitter der inne og mottar omsorg og lindring fra en moderlig sykepleier, så begynner jeg å grine. For tenk å ­komme hit, utsultet med tredjegrads solforbrenninger og det som enda verre er, etter uker i båt fra Nigeria til Europa – uten å ha et helsetrygdkort å klamre seg til når man endelig kommer frem.

Sikrer alle

Det er når man er sjuk at man har det som verst, og man glemmer det fort når man er frisk. Det er når man er sjuk at man er takknemlig for at noen har stemt på partier som sikrer alle helsehjelp. Enkelte partier vil bygge ned velferdsstaten, så hvor lenge varer det da før man fjerner helsetrygd til fordel for skattelette?

Jeg tenkte ikke over dette da jeg gikk til urnene forrige uke, men jeg er sjeleglad for at såpass mange partier i Norge har satt helse så høyt oppe på prioriteringslista.

Ukristelig politikk

Det er rett og slett ukristelig å nekte alle gratis helsehjelp.

Lukas-evangeliet forteller enkelt om hvordan Kristus er, og at det som er kristelig er å hjelpe de syke: «En gang han var i en av byene, kom en spedalsk mann, full av sår. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bønnfalt ham: ‘Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.’ Jesus rakte ut hånden og rørte ved ham. ‘Jeg vil’, sa han. ‘Bli ren!’ Og straks forsvant spedalskheten.»

Den danske presten og filosofen Knud Ejler Løgstrup sa en gang at den kristne plikten i politikken er å organisere samfunnet som om vi elsket hverandre, selv om vi ikke gjør det.

Å rive ned velferdsstaten er ikke innenfor.