Bibelens fredsbudskap

Metaforer og symboler åpner opp og lukker meninger. De må alltid tydes. Det krever både kunnskap, fantasi og dømmekraft.

De kan også misforstås. I mitt innlegg om å tolke for livet (VL 4. august), skrev jeg at voldsspirene i hellige tekster som Bibelen eller Koranen, bør «lukes» bort gjennom kritisk og konstruktiv tolkning. Ivar Bu Larssen sier seg uenig (VL 10. august), og mener dette er «teologisk umulig».

Vi er ikke uenige om at livstruende vold kan måtte stoppes gjennom etisk betinget selvforsvar. Vi er heller ikke uenige om at noe demonisk eller ondt kommer til uttrykk i ekstreme ideologier som nazismen, eller ugjerninger begått av IS, Boko Haram, Ku Klux Klan eller 22. julis massedrapsmann.

Så hvor er uenigheten? La meg utdype.

Ikke stryke

Med min metafor, «luke», mener jeg ikke at tekster med innslag av vold skal klippes vekk eller strykes. Der er jeg ikke like dristig eller radikal som Luther. Jeg er glad for at han ikke gjorde alvor av å fjerne Jakobs brev fra Bibelen, for eksempel.

Tekstene står der. Utfordringen til oss er å finne ut hva de kan bety i dag. Og så ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til dem, hvordan den innsikten de tilbyr kan forandre livene og handlingene våre.

En spire er noe som kan slå ut i blomst eller gi frukter. Den giftige frukten som ligger som en spire i noen av disse tekstene, er vold. Mitt poeng er at tolkningen kan og bør være et vern mot at volden i teksten blir til vold i virkeligheten. Derfor er et kompetent arbeid med tekstene – særlig de hellige – så viktig, ikke bare for kirke og samfunn generelt, men for fredsarbeid spesielt.

I dette arbeidet er historisk kunnskap om tekstenes opprinnelse og språklig kunnskap om tekstens form avgjørende. Men også aktuell erfaring av tekstens faktiske og mulige virkninger må tas inn i arbeidet med å fortolke. Perspektivet teksten leses fra er ikke likegyldig, eller uskyldig. Endringer i perspektivet kan åpne for nye forståelser av teksten.

Oppgjør?

Når for eksempel teksten i 1. Mosebok kapittel 22 om Abrahams nesten-ofring av Isak leses med barns erfaringer av omsorgssvikt for øyet, vil vekten naturlig legges på utsagnet i vers 12, «(L)egg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe!», i kontrast til befalingen i vers 2: «…du skal ofre ham». En skarp spenning i teksten kommer da til syne. Den muliggjør en lesning som tydeliggjør at Gud setter livet foran lydigheten mot loven eller budet. En slik lesning kan være i strid med andre mulige, og mer vanlige, fortolkninger som for eksempel framhever offermotivet. Men den vil være mer i tråd med kritikken av loven i evangeliene og hos Paulus. Kanskje skjer det et fundamentalt oppgjør mellom to uforenlige forestillinger om Gud her: En Gud som krever ofre, mot en Gud som vil ofrenes liv, frihet og verdighet?

I fortellingen kan en finne begge disse gudsbildene. Noen eksegeter har vektlagt at det brukes to forskjellige gudsnavn i den hebraiske grunnteksten. I den første delen brukes Elohim, mens det etter engelens inngripen er Jahve som er den handlende Gud. Vitner denne teksten kanskje om et brudd med et overlevert gudsbilde som i en tidlig historisk fase legitimerte (menneske-)ofringer?

Sikkerhetsventil?

Jeg mener heller ikke at vold i tekstene nødvendigvis fører til vold i virkeligheten. Det kan til og med være tilfeller hvor det forholder seg motsatt: Fiksjonsvold, eller metaforisk vold, kan også dempe eller forhindre virkelig vold. Den litterære eller åndelige dimensjonen blir da en sikkerhetsventil – en luke – for den eksplosive frustrasjonen mennesker eller fellesskap i trengte situasjoner kan oppleve. Volden kan kanaliseres vekk gjennom teksten, forestillingene, visjonene.

Apokalyptiske tekster som Johannes åpenbaring, som Larssen helt relevant tar opp, kan også ha hatt en slik funksjon. Den ble til blant forfulgte minoriteter i det mektige og voldelige Romerriket. Det er mye motstand og opprør i metaforene som brukes. De signaliserer at dagens/datidens urettferdige og mektige voldsutøvere ikke skal få siste ordet. For Gud har ved Jesus Kristus tatt side med nettopp de små og underlegne. Det er «Lammet som er slaktet» som er «verdig til å få all makt» (Åp. 5,12). Slik gir apokalypsen, med sine voldelige bilder, håp til å holde ut i lidelser og motgang.

Samtidig er det ikke til å komme fra at nettopp disse tekstene har vært brukt til å forsvare og forsterke faktisk voldsbruk. Igjen er perspektivet helt avgjørende: Leses teksten i lys av erfaringene til ofre eller overgripere, fattige eller rike, avmektige eller mektige?

Pasifisering

Det nye testamentet er fullt av pasifisering av volds- og maktmetaforer. Tenk på et sentralt begrep som «Guds rike», eller «herredømme». Det står i kontrast til det brutale romerske imperiet som de første tilhørerne erfarte på kroppen. Det er et rike «for fattige» (Luk 6,20), som ikke er «av denne verden» (Joh 18,36), men som bringer fred og rettferdighet (Matt 6,33).

Eller tenk på metaforiske uttrykk som «troens gode strid», eller «Guds fulle rustning», som er «rettferdighetens brynje», «troens skjold», «frelsens hjelm» og «Åndens sverd» (Efeserbrevet 6, 11-20). Denne rustningen er det som kan fremme «fredens evangelium» (v. 15).

Og tenk på den sentrale forestillingen som hele Jesu liv, død og oppstandelse fortolkes gjennom: Messias-forventningen. Folket ventet en krigerkonge, en mektig helt. Men denne messias, Jesus fra Nasaret, kommer ikke høyt til hest med sverdet hevet. Han beskrives som en nesten latterlig skikkelse på et esel, som ikke løfter en finger verken til angrep eller forsvar. Som saligpriser fredsskaperne og byr disiplene å elske sine fiender. Som lar seg overmanne av den urettferdige makten.

Vending

Men nettopp i dette nederlaget vendes perspektivet fundamentalt. På korset blir menneskers blodsutgytende ondskap ved Guds forsonende handling snudd til livets seier på påskemorgen. Guds makt var med den avmektige. Volden ble erklært ugyldig og illegitim, uten vold.

Her transformeres realiteter som krig og kamp og blod til en annen sfære, en sfære som er åndelig og eksistensiell uten å miste sin jordiske kontekst og relevans.

Det er med andre ord i tråd med selve hovedretningen i Bibelens budskap å pasifisere tekstene, slik at de inviterer oss til å fremme fred, ikke vold.  Det er ikke bare teologisk mulig, men nødvendig.