Verdidebatt

Er det bare galt av Trump å forberede invasjon av Nord-Korea?

Siden jeg var 18 år har Nord-Korea hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kom i 1997 tilfeldigvis forbi et klasserom hvor en film fra forholdene der ble avslørt, og noe i det grep meg. Jeg så bilder på skjermen av lik som lå og duppet i vannet, om mennesker som gråt i fortvilelse og fortalte en historie verden enda ikke hadde hørt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var en historie om hundre tusenvis, kanskje millioner som hadde dødd av sult etter feilslåtte avlinger og tørke, og manglende subsidier fra Russland som til da hadde vært en av landets få allianser. De døde i hopetall uten mat, hele byer ble utradert. Vi hørte om bark som ble spist av trærne, om hjem som hadde familieråd om hvem som skulle dø først, og deretter lot maten de fant gå til de sterkeste barna, slik at de eldre og syke døde først og så de voksne, for å etterlate utallige barn foreldreløse. Alt dette skjedde i verdens mest stengte land, mens det gikk media og oss utenfor hus forbi.

Jeg fikk Nord-Korea på hjernen, jeg kunne ikke glemme det jeg hadde sett og hørt. De utallige fangeleirene hvor barn ble født inn i, levde et helt liv i, for så å dø der 30, 40, 50 år seinere uten å noen gang ha smakt frihet. Det var så brutalt. Skulle verden virkelig ikke gjøre noe? Hva med USA, verdenspolitiet, eller Sør-Korea? Skulle vi virkelig bare la dette skje?

På besøk i Kina og Nord-Korea 

I 1998 besøkte jeg et iskaldt Kina i 30 minusgrader kun ikledd høstklær. Jeg var med en gruppe og klatret i tynne joggesko opp fjellene ved Kinas grense mot Nord-Korea for å komme så høyt opp at vi kunne se inn i landet. Jeg vil aldri glemme det jeg så der, for rett foran øynene mine lå en av disse tomme spøkelsesbyene. Forlatte grå og skitne hus, hundrevis av dem, med røyk som kom opp bare fra noen få. En hel død by så jeg inn i. Over det enorme området, bare en enslig bil som kjørte i gatene. Ingen var ute. Det hersket en grusom stillhet selv om det var midt på dagen. Vi fikk høre at i den ekstreme kulden, i denne vinteren var det mange som la seg ned for å dø for de visste at de ikke ville overleve vinteren. Og der stod vi på fjellet, så nær dem, og likevel så langt ifra.

Noen dager seinere var jeg med på en risky vandring, fra Kinas grense og ulovlig over elva inn i Nord-Korea. Jeg bare måtte få være i landet, jeg bare måtte stå på nord-koreansk jord! 17,5 år skulle det gå før jeg igjen, lovlig denne gang, skulle få lov å komme inn og se landet med egne øyne. I 2015 gikk drømmen i oppfyllelse hvor jeg fikk være med inn i en kultur som på noen måter ikke har forandret seg stort på 65 år.

I alle disse årene har jeg fulgt landet - gjennom solskinnspolitikken fra 1998-2008 hvor Sør-Koreas president Kim Dae-jung og daværende Nord-Koreas president Kim Jong-il besøkte hverandre og la vekt på fredelig samarbeid med håp om å gjenforene de to landene. Det var stor optimisme å spore og mange trodde at nå ville det skje. Endelig skulle landet åpne seg, endelig skulle de mange tusen i fengsler og fangeleirer slippe fri. Men den gang ei. Klimaet ble formørket igjen. Jeg lurte på hvorfor ingen gjorde noe nå heller. Var det ikke nok ressurser der inne? Var brudd på menneskerettigheter ikke dokumentert godt nok? Var det redsel for Russland og Kina? Hvor lenge skulle vi godta at mennesker ble født og døde i fangeleirer? Kunne vi sett for oss at konsentrasjonsleirene eller Gulag-leirene i det gamle Sovjet skulle få bestå den dag i dag? I så tilfelle, hadde ikke noen grepet inn for lenge siden?

Siden har vi sett og hørt hvordan Kim Jong-un terroriserer folket sitt, men også Sør-Korea og USA med truslene sine. Rakettoppskytingene blir hyppigere, ordskiftet krappere. Han sier en ting, og gjør noe annet, som et fem år gammelt barn som vil vise at han er sterkest, på bekostning av sitt eget land og verdens trygghet.

Så kom Trump

Er jeg - som resten av media tilsynelatende - bare lei meg for at Trump sier at nok er nok? Er jeg bare redd for at noen endelig tør å gjøre noe annet enn å føre dialog og iverksette sanksjoner, som mange eksperter mener uansett er feilslått og straffer de fattige istedenfor regimet? Selv om motivene til Trump ikke hovedsakelig er menneskerettigheter, så er han tydelig lei av at Kim Jong-un bare får ture på og leke seg med rakettene sine, og utvikle farligere og bedre våpen. Kommer det potensielt til å gå menneskeliv ved en invasjon? Ja. Er jeg redd Trump? Absolutt. Jeg syns ikke det er en lett sak å ha sterke meninger i. Det er absolutt risikabelt det han sier og er villig til å gjøre. Utfallet er ikke gitt på forhånd.

Men for oss som har ventet i 20 år, og for de som har ventet enda lengre, så er det ikke bare dårlige nyheter at Trump er klar til å invadere Nord-Korea, at han sier at landet ikke vil slippe unna hvis de fortsetter med missiloppskytingen, at det ikke er greit at de truer Sør-Koreas befolkning, Guam eller USA med raketter som nå kan skyte seg inn blant den vanlige amerikaner. Selv om jeg i alle år har håpet på en folkelig revolusjon, at forandringen og opprøret skal komme innenfra, fra folket selv, så er det ikke gitt at ikke det også vil ende i et blodbad. Jeg tror ikke løsningen er så enkel at Trump bare må tone ned retorikken og prøve å bli venner med Kim Jong-un, med en mann som nekter å ha dialog, nekter å komme til forhandlingsbordet, og som uansett bryter de løftene han har gitt.

Jeg savner en stemme i media som klarer å se hele bildet av Nord-Korea, som ser det i lys av historien og de alvorlige forbrytelser som daglig skjer og har pågått de siste 60-70 årene. Jeg savner en stemme som prøver å forstå Trump og forstå Sør-Korea og Japan som gleder seg over det han sier. For en side av saken som ikke er belyst, er at for hundretusener, ja, for millioner, vil en inngripen i Nord-Koreas nåværende tilstand, være en befrielse og lettelse de har ventet på i over 60 år. Ja, for noen vil Trump faktisk kanskje være redningsmannen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt