Kristne verdier og politiske merkesaker

Valgkampen er i gang og de ulike partier kappes om å fremstå for kristne­ velgere som det mest kristelige i forhold til de øvrige. Dette gjøres tilsynelatende i to skritt. Først fratas de andre kristennavnet, dernest gjør man gjeldende at eget partiprogram inneholder flere «kristne verdier» enn meningsmotstandernes «hykleriske» fremstilling av seg selv (Vårt Land, 24. juli).

Kristen politikk. På denne bakgrunn må det være tillatt å sette spørsmålstegn ved bruken av uttrykk som «kristent grunnsyn» og «kristne verdier» i partipolitisk øyemed. På tvers av partigrensene er det vanskelig å fri seg fra inntrykket av at ord­bruken fremstår som lånte­ kledebon omkring politiske merkesaker. Alvorligere er likevel at ordbruken kan føre til den misforståelse at det skulle gis en egen «kristen» politikk.

Forsøket på å omskrive kristen etikk i politiske kategorier ender gjerne med banale alminneligheter eller grove urimeligheter. Dette gjelder ikke minst ordparet «kristne verdier», et lånord fra det moderne prosjekt som slagordmessig reduserer kristen tro til et slags allmennmenneskelig knippe av regler og normer til bruk i sekulære spørsmål.

Jesus selv har imidlertid lært oss å gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er. Det er viktig å fastholde at Gud og keiseren ikke er sammenfallende størrelser i form av «kristne verdier».

Kristen samfunnsmoral. Sant nok er det mulig å kartlegge omfanget av de verdiforestillinger og holdninger som forefinnes i kristne miljøer, men en deskriptiv kartlegning av synspunkter er ikke nødvendigvis å forstå som en politisk rettesnor. Kartlegningen kan kun karakteriseres som «kristne verdier» i den forstand at det som avdekkes, er «avleiringer» – også i sivilsamfunnet – fra de troendes livsførsel i lys av evangeliet. Som normativ ­kategori er «kristne verdier» altså noe konkret og forpliktende blant kristne og ikke nødvendigvis egnet som politisk slagord i andre sammenhenger.

Selv om vedtak i den politiske sfære kan være i åpenbar konflikt med kristen tro, behøver ikke politisk virksomhet som sådan å måtte legitimere seg på kristne premisser for å kunne være etisk akseptabel. Ønsket om å bedre levevilkårene her i verden innebærer ofte avveininger og kompromisser som må kunne stå på egne ben i forhold til så vel kristne som ikke-kristne.

Sosialt oppbrudd. I denne sammenheng må det legges til at begrepet «verdi» har sin egen kompliserte idéhistorie. Det er opprinnelig et lånord fra den såkalte ny-kantianismen, en tysk filosofisk retning i annen halvdel av det 19. århundre som øynet faren fra nihilismen. I generasjonen før hadde nemlig opplysningsfilosofene avvist tanken om at moralen må begrunnes i en autoritet utenfor mennesket selv – det vil si «Gud».

De radikale samfunnsendringene den gang førte til at store befolkningsgrupper i Vest-
Europa var i ferd med å miste­ ­festet for livsførselen. Ikke minst innebar industrialiseringen et sosialt oppbrudd, idet land­befolkningen flyttet til byene og derved ble løsrevet fra lokalsamfunnets forpliktende normer og tradisjoner. Likeledes frigjorde ikke bare kunsten seg fra overleverte samfunnsnormer, men også vitenskap, teknikk, økonomi og politikk falt fra hverandre i usammenhengende sfærer.

En ny mening. Toneangivende­ kantianske filosofer mente at denne fragmenteringen av livsfølelsen kunne leges ved en ny meningsgivende orden rundt forestillingen om en sentralverdi. Trusselen fra nihilismen skulle avvæpnes idet man forestilte seg at «verdiene» inngår i menneskets livsverden som en stigende orden fra sanselige opplevelser av det skjønne til åndelige opplevelser av det gode. Helheten av verdimangfoldet holdes så sammen av kjærligheten som verdienes kilde.

«Kristne verdier». Dette førte til at man på kirkelig hold ­fattet nytt mot. I lys av den skarpe ­filosofiske kritikk av den kristne­ åpenbaringsforståelse fantes det her et rom for kompromiss. Kristentroen kunne få ny relevans hvis forestillingen om en «sentralverdi» i menneskelivet ble identifisert med Gud. Slik kunne man gå utenom troen på Jesus som den inkarnerte Kristus, samtidig som det læremessige tomrom fyltes med et etisk engasjement basert på «kristne verdier».

Den store kritiker av dette ­moralske prosjekt var Nietzsche som latterligjorde verdier som «det gode» og «det sanne» som et trylleri med ord, et forsøk på å bedrive teologi uten Gud. Mer akademisk i formen avviste ­likeledes Max Weber håpet om at forestillingen om verdier kan lede til medmenneskelig medfølelse og samhold. «Verdiene» står tvert imot i kamp med hverandre. Det å ta parti for bestemte verdier betyr som regel å ta parti mot andre verdier, konkluderte han.

Verdiene splitter. Motsetningene i vår egen kultursituasjon bekrefter at ordet «verdi» ikke er en meningsgivende kategori som kan fremme gjensidig solidaritet i samfunnslivet. I dagens samfunn er ikke solidaritet, men selvrealisering en overordnet verdi. Verdiene som styrer den enkelte, henter sin mening fra individets egne normative valg. Det er derfor urimelig å tale om felles verdier med universell ­gyldighet.

Verdikonflikten som utkjempes i vårt samfunn på den ­politiske arena, tydeliggjøres ­eksempelvis ved abortlovgivningen, den nye ekteskapsloven og endringene i bioteknologi­loven. Å føre disse livssynskonflikter sammen under etiketten «kristne verdier» eller «et kristen grunnsyn», kan kun virke tilslørende all den stund det ikke foreligger en konsensus om hva som gagner mennesket. Forestillingen om «kristne verdier» forutsetter det kristne menneskesyn. Derfor blir «kristne verdier» som politisk rettesnor et fremmed­legeme i et multikulturelt samfunn som vårt.

Roald 
Flemestad

Biskop i Den nordisk-katolske kirke