Verdidebatt

«Alt imellom og ennå et mysterium…»

Vi må våge å tro på det som vi ikke alltid kan sette ord på – erfaringen av det guddommelige, om det har et navn eller ikke, om vi opplever det i skogen eller katedralen eller i et trøstende håndtrykk – for Gud gjennomsyrer alt, med eller uten navn, med eller uten kjønn, og er ‘alt imellom og ennå et mysterium’.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er interessant å oppleve reaksjonene fra forskjellige hold når man setter ord på det mange har undret seg over, diskutert, trodd på, tvilt på og stilt spørsmål om gjennom hele menneskehetens historie. Å bruke et feminint pronomen om «gud» f.eks., er å gå for langt, mener mange. Å si at Gud gjennomsyrer alt, altfor «panenteisme», «er ikke en kristen tro» påstår andre. Altfor lett avfeies slike ytringer av enkelte på overfladisk vis i det de kalles for «gnostiske» eller «New Age». Man kan stemples altfor fort i enkelte miljøer som «frafallen», dersom man deler en annen type gudserfaring enn den som oppleves som «innafor». Nettopp pga. av slike reaksjoner er mange redde for å gi uttrykk for det de faktisk tror og tviler på – enten om Gud eller, f.eks. om seksualitet.

For min del er det god, gammel, kristen tro som har ledet meg til å tro på denne overgående, grenseløse, dype og mystiske Kjærligheten som Gud, en «gud» som overgår kjønnsdefinisjoner, som vi kan kalle både «mor» og «far». Og den samme Kjærligheten, gjennom skrifter, gjennom profeter, gjennom gudserfaringer og gjennom åpenbaringer, har kalt menneskeheten til å elske hverandre, bl.a. ved å ikke dømme, ved å tilgi, ved å være raus, ved å elske til og med fiender, ved å stå ved de utstøttes og vanskeligstiltes side, ved å være gjestfri overfor fremmede, ved å gi de fattige brød og de hjemløse et hjem og gjennom å ikke gjøre forskjell på folk – uansett herkomst, hudfarge, religiøs tilhørighet eller seksualitet. Det er denne opplevde og utøvde Kjærligheten som i bunn og grunn bør være «troen», ikke navnet, termene, ritualene og de til tider nokså etnosentriske påbudene og forbudene som den kulturelt og geografisk sett assosieres med.

Å tro på det guddommelige som Kjærlighet er både en del av en «kristen» tro, men samtidig overgår en slik definisjon. For om vi er mer opptatt av hvilket navn vi bruker, hva slags termer vi bruker om «oss selve» og «de andre», om våre «sakramenter» er de riktigste  – i stedet for å leve ut den erfarte troen i hverdagen, blant mennesker, i verdenen rundt oss, i stort og smått – da har vi allerede begynt å miste troen. Da har vi gått fra liv og ånd i Guddommelig Kjærlighet til bokstaver og arkiver og en såkalt religiøs kulturarv. Da har den allerede begynt å bli forsteinet.

Vi må våge å tro på det som vi ikke alltid kan sette ord på – erfaringen av det guddommelige, om det har et navn eller ikke, om vi opplever det i skogen eller katedralen eller i et trøstende håndtrykk – for Gud gjennomsyrer alt, med eller uten navn, med eller uten kjønn, og er ‘alt imellom og ennå et mysterium’.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt