Der gribbene samles

En svært spesiell henrettelse ble gjennomført 9 juli 1850 e.kr. - i Tabriz, i daværende Persia - nå Iran. Det blir for mye i dette innlegget å gå i dybden om hovedpersonen, innledende omstendigheter, skrifter, personregister osv,osv. Det vil føre innlegget langt ut over rimelighetens grenser. Jeg ønsker å begrense innlegget til litt bakgrunnsstoff, men stort sett holde innlegget med kurs lagt inn etter overskriften.

Fra den 23 mai 1844 og videre i sitt korte liv, gjorde en manufakturforhandlers sønn ved navn * Siyyid ‘Ali-Muhammed (født i Shíráz, 20 oktober1819) krav på ikke mindre enn å være forløperen eller porten til ‘han Gud vil manifestere’ derav navnet. For resten av dette innlegget vil han være kjent som Báb (Porten). Hans åpenbarings storhet medførte i sin konsekvens at profeten Muhammeds dispensasjon ble annulert. Universalitet preget hans åpenbaring gjort kjent gjennom Bayánen, men lovene var knusende for den gamle religionsordningen. Han fremhevet at åndelig enhet innbefattet hele menneskeheten. Igjen og igjen i hans åpenbarings tekster klargjorde han viktigheten av å anerkjenne ens komme som var større en han selv. Hans utlegning av Josefs sure i Koranen er nevnt å tilhøre det ypperste av det som er skrevet av en Guds Manifestasjon.

Dette i kontrast til motstanden hans storslåtte åpenbaring og raskt økende oppslutning likevel ble møtt med hos flesteparten av presteskapet, lavere grads makthavere og deres hjelpesmenn og kvinner blant den datidens shiamuslimer i Persia (nå Iran). Holdningsløsheten og likegyldigheten preget overhodene i Qájár-dynastiet som ikke grep inn utover uro som forstyrret statens anliggender. Det korrupte og fanatiske presteskapet med flesteparten av de likeså hjelpeløst fanatiske og hatske shiamuslimene, påvirket etter hvert motstanden i grusom retning.

Reaksjonene fra presteskapet på Bábs åpenbarings tilsynekomst - som bare hadde tidligere profetiers oppfyllelse, menneskehetens beste og verdenssamfunnets fremgang som mål - kan ikke beskrives innenfor rammene av forventningsfull adferd. Skjønt noen av dem anerkjente Báb, opplevdes trusselen likevel stor blant flertallet av presteskapet som fryktet for deres innflytelse, posisjoner og stillinger.

Forfølgelsene begynte i økende grad å komme i Shíráz der de første bábíene var samlet og utgjorde en gruppe. Fanatiske shiamuslimer ble oppildnet til motstand mot Báb og hans tilhengere. Og dét nærmest med alle tenkelige midler etter hvert som oppslutningen rundt den nye tro økte og troen ble spredt rundt i landet. I de fleste tilfellene var det knapt mulig å overgå grusomhetene bábíene ble utsatt for. De redselsfulle overgrepene og drapene hadde den opplagte hensikt å skremme muslimer fra å søke Báb og hans tilhengere, samt å knuse all spredning og oppslutning rundt den nye tro. Den voldsomt hatefulle nedslaktingen begrenset antallet av tilhengere noe. De som etter hvert var igjen, stod likevel med ubøyelig standhaftighet i troen på den oppfyllelse de var overbevist om ved Bábs komme.

Detaljerte beskrivelser om de grusomme handlinger som ble begått mot bábíene ville nok forstyrre enhver leser fra å komme frem til og dvele ved hovedhensikten med dette innlegget: Å belyse sammenhengen mellom Bábs komme og etter hvert Bahá’u’lláhs komme med oppfyllelsen av blant andre også Jesu ord som rettledning for troende å forholde seg årvåkent til. Grusomhetene var mange, men renheten i bábíenes motiver og lidelser bar ikke en skygge av tvil eller avvik inntil det fysiske legemets død kom som en befriende venn for mange av dem.

Mange kan selvsagt nevnes for deres ubøyelige standhaftighet i denne særdeles tunge innledningen av bahá'í-troens heroiske tidsalder. I mitt hjerte minnes jeg de som ikke fornektet sin tro, men urokkelig holdt ut smerten og torturen de ble utsatt for inntil døden befridde dem. Jeg velger likevel å nevne den modige kvinnelige persiske poeten Táhirih. Hun var blant de første til å anerkjenne Báb. Av den grunn var hun blant de atten «Den Levendes Bokstaver» som var utsendt for å opplyse og utbre hans åpenbaring med guddommelige egenskapers støtte. Ved å nevne henne har jeg også antydet at den (da) nye Pakt medførte likeverdighet for kvinner og menn. Táhirih ble også drept ved først å bli kvalt av en full offiser med hennes eget silkeskjerf, for deretter å bli kastet ned i en grunn brønn som ble fylt igjen med jord og stein.

Den siste av «Den Levendes Bokstaver» har også stor betydning for denne innledende tiden. Han var en nær, modig, hengiven og mest aktet følgesvenn av Báb og ble gitt tittelen Quddus som betyr «Den mest hellige» - som var ett av Guds navn innen islam. Hans død inntraff etter først å ha gjennomgått en ydmykende tortur før en folkemenge i byen Barfurúsh gikk løs på han og slet kroppen hans i flere deler. De fleste delene av hans kropp ble kastet på et bål. Før døden inntraff fremsa Quddus de vakreste ord om tilgivelse. Quddus døde mens han enda var i tjueårene, 16 mai 1849. Noen år tidligere - under en reise til Mekka - hadde Báb forberedt Quddus på at de begge kom til å lide martyrdøden.

Mot slutten av sitt liv var Báb stadig blitt forflyttet i hans festnings- og fengselstilværelse. Fra Shíráz til husarrest i Isfáhán, videre til Tabríz, Máh-Kú og Chihríq i provinsen Vest-Aserbajdsjan. Han ble avskåret fra å legge frem sitt anliggende hos Sjahen i Teheran. Kontakt med sine tilhengere var det begrenset med. Likevel var han orientert om sine tilhengeres forferdelige situasjon. Nedtynget og nærmest knust av sorg over de grusomme prøvelsene og utslettelsene som rammet de som hadde fylt sine hjerter med hans åpenbaringer, sendte dette Báb ut i tung sjelesorg. Etter seks måneder som fange i Chiríq, ble han enda en gang forflyttet. Ordren om hans henrettelse var blitt ekspedert videre til Tabríz grunnet frykt for ringvirkningene i Chiríq.

Báb satt i ett av kasernens rom og samtalte fortrolig med sin sekretær, Siyyid Husayn, like før henrettelsen skulle skje. Sjefsvakten kom inn og avbrøt de to. Báb skal da ha sagt:

«Ikke før jeg har sagt ham alle de ting som jeg ønsker å si, kan noen jordisk makt bringe meg til taushet. Selv om hele verden bevæpner seg mot meg, skal de likevel være maktesløse når det gjelder å hindre meg fra å fullføre til siste ord, min hensikt».

En kristen oberst ved navn Sám Khán var utpekt til å lede et armensk regiment som skulle gjennomføre henrettelsen. Obersten ønsket å trekke seg av frykt for at henrettelsen ville fremkalle Guds vrede. Báb ga han følgende forsikring:

«Følg dine instrukser, og hvis din hensikt er oppriktig, vil Den allmektige ganske visst være i stand til å lindre din rådvillhet»

En nagle ble banket inn i én av søylene på kasernens fasade. Bundet fast og opphengt med to tau som ble festet til naglen, kunne Báb - og en ung disippel som hadde tryglet om å få følge Báb - se utover markedsplassen og rett mot eksekusjonspelotongen. Denne var organisert i tre rekker. Hver rekke besto av to hundre og femti mann.
Ordren ble gitt! Ild ble åpnet fra den første rekken, deretter fra de to neste rekkene til hele regimentet hadde avfyrt 750 skudd.
På den tiden ble det brukt krutt som medførte mye røyk. Da røyken hadde lagt seg så tilskuerne i et stort antall - og som var samlet på kasernens tak og hustakene som avgrenset markedsplassen foran kasernen - noe de knapt kunne tro. Báb var forsvunnet. Bare hans unge disippel sto tilbake levende og uskadd. Kulene hadde kun truffet tauene som de var opphengt i. Sjokket og forvirringen bredde seg blant publikum. En febrilsk leting ble satt i gang. Etter hvert ble Báb funnet uskadd og uberørt i det samme rommet han hadde opphold seg i tidligere.

«Jeg har avsluttet min samtale med Siyyid Husayn» sa han.

Sjefsvakten var igjen kommet inn i rommet.»

Nå kan du fortsette med å fullføre din hensikt», fortsatte Báb.

Sjefsvakten husket ordene etter første gangs avbrytelse. Han forlot området og sa opp sin stilling. Det samme gjorde den kristne obersten, Sám Khán - etter å ha sverget at han aldri skulle utføre en slik handling igjen om det så skulle koste han livet. En muslim og oberst, Áqa Ján-i-Khamsih, meldte seg frivillig til å lede henrettelsen med et nytt regiment. De to ble igjen bundet med nye tau og hengt opp på samme sted. Skuddene ble avfyrt og knuste de to kroppene sønder og sammen, men ansiktene var nesten uskadd. Bábs siste ord til folkemengden var disse:

«O egensindige generasjon!» «Hadde dere trodd på meg, ville dere alle ha fulgt denne ungdommens eksempel, som i rang stod over de fleste av dere, og ville villig ha ofret dere på min sti. Den dagen vil komme da dere vil ha anerkjent meg; den dagen skal jeg ha opphørt å være med dere.»

Det er blitt berettet at i det skuddene falt, oppsto det en stormvind av uvanlig styrke. Den feide gjennom byen (Tabríz) fra middagstid til midt på natten, og virvlet opp så mye sand og støv at dagen ble formørket og folk hadde vanskelighet med holde øynene åpne. Ikke lenge etter oppsto det et jordskjelv som kastet byen (Tabríz) ut i kaos og ødeleggelser etterfulgt av kolera, hungersnød og andre lidelser…

Like til sine siste ord varslet Báb om sin dispensasjons kommende annullering (på det tidspunktet var ikke nåværende Guds manifestasjon kjent). Med Bahá'u'lláh (1863), ble en ny Pakt inngått. Mye fra Bábs åpenbaring ble videreført og innpasset i den nå gjeldene dispensasjonen. Med Bahá'u'lláh ble Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet oppfylt. Bábs korte dispensasjon varte bare nitten år.

Om Menneskesønnens komme

Om noen da sier til dere: «Se her er Messias», eller: «Der er han», så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. Hør, jeg har sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: «Han er ute i ødemarken», så gå ikke dit ut, eller: «Han er inne i huset», så tro det ikke. For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Der hvor åtselet er, vil gribbene samles. (Matteus 24, 23-28)

Med vennlig hilsen Svein-Ole

PS. Mer utførlige skrifter om starten på bahá'í-troens heroiske tidsalder er å finne her, her og her. Dette innlegget har jeg skrevet med støtte i boken: 'God Passes By' av Shoghi Effendi. Troens beskytter.

* Siyyid (eller Seyyid) - en ærestittel som viser til et etterfølgende slektskap med profeten Muhammed