BERTE KANUTTE AARFLOT-EN HAUGIANSK LEDERSKIKKELSE PÅ SUNNMØRE

I 2017 skal det markeres at det er 500 år siden Martin Luther kom med sine 95 teser i Wittenberg. Det er i dag grunn til å tro at lutherdommen ikke fikk ordentlig gjennomslag i Norge før pietismen oppstod på 1700-tallet, og spesielt gjennom forkynnelsen til Hans Nielsen Hauge. Hauge mente kvinnene kunne forkynne på lik linje med mennene, og dette førte også til at noen kvinner ble salmediktere og brevskrivere. Kvinnene hadde også ulike lederroller innen haugianerbevegelsen, og Hauge utnevnte selv kvinner til ledere. Mange kvinner var også opptatt av å åpne sin hjem for predikantbesøk og for ulik møtevirksomhet. I første del av 1800 tallet ble det trykket opp sanger og brev skrevet av ca. 20 kvinner i skriftene til Hauge.

Hans Nielsen Hauges tanker var kjent på Sunnmøre allerede rundt år 1800. Et tegn på dette var de store opplagene av skriftene hans som var i omløp i distriktet. Han besøkte Sunnmøre ved flere anledninger og Ørsta ble tidlig preget av den haugianske troen. Det oppstod et vennesamfunn allerede rundt år 1800 i Ørsta. Haugianismen var en bevegelse som fikk sin utbredelse blant kvinner og menn i bondestanden. I bondestanden hadde kvinnene en viktig rolle innenfor jordbruksproduksjonen på gårdene allerede på 1800 tallet og på den måten ble kvinnene også aktive i vennesamfunnene. Deltagelse i hauginanerbevegelsen var med på å fremme lese- og skriveferdigheter i bondebefolkningen. Lekmannen Amund Knutson Brekke, som var en andre generasjon haugianer, besøkte familien til Berte Kanutte Aarflot, heretter kalt Berte Kanutte. Dette besøkte førte til at hun fikk en ledende rolle hos haugianerne i Ørsta og Volda.

Berte Kanutte var datter til Gunhild og Sivert Aarflot. Hun ble født i 1795 på gården Aarflot i Ørsta. Hun vokste opp i et samfunn som var under stor endring. Hennes far var en formidler av folkeopplysningstidens idéer og i søndagsskolen underviste han bygdefolket i historie og naturfag. Sivert Aarflot var både lensmann, lærer og drev trykkeri.  De flyttet til gården Ekset i Volda hvor Berte Kanutte bodde til hun kom i gifteferdig alder. Da hun giftet seg flyttet hun og ektefellen tilbake til farsgården på Aarflot hvor hun levde til hun døde i 1859.

Berte Kanutte lærte å skrive og lese på skolen. Hun fikk tidlig kjennskap til Gud i barndomshjemmet og hun hadde tette bånd til sin mor og sine søstre. Forberedelse til konfirmasjonen var en sentral del av undervisningen på kirkeskolen og den foregikk over flere år. I sin selvbiografi beskriver hun at det å avgi konfirmasjonsløftet som en svært betydningsfull hendelse for henne. Hun var bråmoden og allerede som 12 åring skrev hun salmer i skjul. Det var bare søstrene hennes som visste hva hun drev med. En søster av henne viste fram salmene til faren på hans dødsleie og han ble så imponert at han ville utgi disse salmene på trykkeriet som ble drevet av familien i Volda. Det ble liten tid til salmeskriving etter at hun fikk sju barn hvorav seks vokste opp. Hun mistet etter hvert noe av sin religiøse tro fordi barneoppdragelse og husarbeid tok all hennes tid.

Da haugianeren Amund Knudsen Brekke var på besøk på gården i 1822 fant Berte Kanutte fram til sin tidligere sterke tro på Gud. Denne hendelsen kom mens hun lyttet til hans ord om det" ene Fornødne" til noen andre som var på besøk på gården. Berte Kanutte lyttet til samtalen selv om hun drev med husarbeid og satte seg ikke ned. Etter møtet med lekmannen Brekke i 1822 fant hun tilbake til sin sterke religiøse bevissthet. Det fortelles at hun diktet sanger på datidens kjente melodier mens hun gjorde husarbeidet, og disse ble senere skrevet ned i ledige stunder. Tjenestefolk på gården har antageligvis gitt henne etterhvert mer mulighet og tid til å skrive, og hun fikk anledning til å ta større del i det haugianske miljøet som etablerte seg i Ørsta på 1800-tallet.  Svært ofte besøkte hun mennesker som var syke og trengte omsorg. Hun skrev salmer til trøst og oppmuntring til mennesker i distriktet som hadde mistet sine kjære. Dessuten skrev hun også salmer om glede i anledning bryllup. Familiens trykkeri trykket opp salmene hennes i små bøker.

Berte Kanutte skrev mange brev og de ble lest av mange i bygda. Brevene ble lest opp i vennesamfunnet og sendt på rundgang blant haugianerne i distriktet. Til tross for at man i dag bare vet om en liten del av denne brevvekslingen, vet man at den var sentral for å fremme lese- og skriveferdigheter i bondebefolkningen. Brevene ble skrevet i en religiøs kontekst og ble sett på som veiledningsbrev til et vennesamfunn. Berte Kanutte skrev over 500 brev og ble derfor en viktig brevskriver på Vestlandet.

Bruken og samlingen om ordet var den viktigste kjernen i haugianernes virksomhet, og i denne sammenhengen ble Berte Kanutte en viktig stemme blant haugianerne med sine skrevne salmer og brev. Dette blir også understreket av minneordet som Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Aftenbladet etter hennes død: "Denne gudhengivne Kvinde har levet til Manges Opbyggelse. Hendes dybe, religiøse Sange er en Skat i hver Bondes Hus hele Trondhjems og Bergens Stift igjennem; er ogsaa vandret længere udover Landet og synges tillige i Nabolandene. Man tør om hende sige, at Faa her i Landet har i en vid Kreds bidraget saaledes til Religionens Væxt som hun."

Hauge var noe uenig i arbeidsdelinga mellom menn og kvinner da han levde. På hans tid bedrev kvinnene hovedsakelig husarbeid, mens menn konsentrerte seg om jordbruket og det offentlige liv. I følge Haukland (2014) ble kvinnene aktive i vennesamfunnene på grunn av Hauge sterke understrekning av likeverd mellom menneskene. Om man er god til å tale i forsamlinger, bør man bruke denne utrusningen, uavhengig om man er mann eller kvinne, fattig eller rik, mente Hauge. Dette var haugekvinnen Berte Kanutte et tydelig eksempel på.