Troens ansikt eller religionens maske?

Det loven ikke kan, det er å skape et troende menneske. Den kan skape et dypt religiøst menneske og en god borger. Men et levende troende menneske kan den ikke skape. Ingen blir troende ved å etterligne Jesus. Den rette bruk av loven fører til dom og synderkjennelse. I en eller annen form leder den til et sammembrudd i alt det som ens egen ærgjerrighet håpet på. Det kan kulminere i en hard krise som det gjorde for Peter. Det kan komme langsomt, men pinefullt, som en fortvilet innsikt i vårt innerste vesen tross all tale om en forvandling. Gud ser det komme og lar det komme fordi det tjener oss til gode. Han vil gjennom dette gjøre noe helt annet, noe virkelig godt nytt!

For det som var umulig for loven det gjorde Gud. Det er ikke loven som har det siste ordet. Når den har felt sin dom, har Gud enda det viktigste å si. Han åpenbarer seg selv gjennom budskapet om riket, syndforlatelsens rike. I dette riket oppdager vi at frelsen er Guds sak. Nåden er Hans "ide", Hans verk og går på Hans bekostning. Han tilbyr den til hvem han vil, når han vil. De han selv gjør til sine disipler gir han oppgaven å opplyse alle slags folk om dette, ikke å sile dem ut!

Hvordan gir Skaperen oss troens ansikt?

Selv synes jeg Bertie Brits i linken under på en knapp halvtime gir forståelige svar.

[ https://youtu.be/pYbMVezxPZc ]