Farhan Shah

49

Sapere aude - Våg å bruke din egen forstand

Muslimer vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritikk, som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens sosiale og moralske funksjon. Sapere aude! (Våg å bruke din egen forstand!)

Publisert: 9. mai 2017

I vår samtid opplever vi en reaktualisert interesse for religionens plass i samfunnet og med det en økt interesse for religionskritikk. I det siste har det norske samfunnet vært vitne til især en økt ekstern islamkritikk fra høyrepopulister og eks-muslimer i det offentlige ordskiftet. Men på den annen side kan vi også registrere oppkomsten av stadig flere frimodige unge muslimske krefter som framfører en intern kritikk av konservative religiøse dogmer og praksiser som har ført til innskrenkningen av den kritiske tenkningen. Fravær av selvkritikk har resultert i at urettferdige kulturelle, politiske og sosiale forhold har forsterket seg gjennom opprettholdelsen av bestemte religiøse fortolkninger og ekstreme virkelighetsoppfatninger. Det er nå tidens krav at muslimer åpner seg for en selvkritisk tilnærming til de etablerte islamske ortodoksier.

Kunnskapens omstendigheter
Menneskelig fortolkningsarbeid dannes ikke og utvikler seg ikke i et kulturelt, sosialt, politisk og historisk vakuum, selv om den store kvantiteten av muslimer ynder å tro nettopp det. Å betrakte tolkningsarbeid av islamske kilder som en aktivitet upåvirket av all historisitet, uttrykker en fundamental mangel på historisk sans. En kritikkløs aksept av den religiøst kanoniserte kunnskapsproduksjonen impliserer bl.a. at skriftlærde og teologer opererer i en tidløs dimensjon, under «evighetens synsvinkel». Å innta denne posisjonen styrker taqlid-metodologien (blind tradisjonalisme) som eviggjør menneskelige fortolkninger slik at disse blir hevet over all historisk kritikk. Dette innebærer at loven er gitt a priori, med den virkning at mennesker kun skal følge loven som passive mottakere og ikke som aktive, reflekterende vesener. Dermed den avvisende holdningen til konservative muslimer hva religionskritikk (les: islamkritikk) angår, til tross for at selvkritikk har en prinsipiell relevans i islam.

Kvalifisert islamkritikk
Det er viktig å være klar over at en intern konstruktiv selvkritikk ikke impliserer en kritikk av islam som sådan, men en kritikk av den geistlige elitens maktmisbruk og korrupsjon, samt produksjonen av foreldete tolkninger av islam som forhindrer at Koranens essens – festet i menneskeverdet – gjør seg gjeldende i den muslimske bevisstheten, materialisert som en dydig menneskelig karakter og i form av offentlige institusjoner som fremmer menneskerettigheter. Altså, kampen er ikke mot islam «i og for seg», men visse islamfortolkninger og inadekvate metodologier som blokkerer utviklingen av islam som en humanistisk livsforståelse.

Muslimer vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritikk, som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens sosiale og moralske funksjon. For det er slik at vi lever med et bredt spekter av diverse vaner, preferanser og oppfatninger. Det meste er overlevert fra de «signifikante andre», som vi ofte tar for gitt. Men mennesket er også i besittelse av den frie fornuft, som vi kan bruke for å overveie og vurdere holdbarheten til våre oppfatninger, tankevaner og vedtatte sannheter; å forsøke å gjennomtenke våre grunnleggende religiøse betraktningsmåter og holdninger. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.

Sapere Aude
Den muslimske filosofen Muhammad Iqbal (1877–1938) mente i sin tid at majoriteten av muslimer lever i et «selvskapt tankefengsel», som har ført til at muslimene har mistet kontakt med Koranens intensjonalitet fundert på menneskelig rettferdighet, frihet og solidaritet. I kraft av Iqbal må den muslimske bevisstheten løsrives fra fortidens kanoniserte litteratur produsert av (opportunistiske) jurister og teologer. Dette innebærer at vi, som reflekterende vesener, må ta ansvar for egen tenkning og hva vi betrakter som selvinnlysende sannheter. Vi må utvikle en ny «religiøs bevissthet» i overensstemmelse med humanistiske idealer nedfelt i islam og vår tidsalder.

Den islamske filosofiens grunntanke, slik jeg betrakter den, ligger i å våge å tenke selvstendig og ikke overdra dette arbeidet til ytre religiøse instanser. En utvidelse av tankefrihetens rom, og dermed den kritiske tenkningens muligheter, er et nødvendig premiss for å redusere spredningen av reaksjonære, wahhabistiske islamfortolkninger og asymmetriske sosio-politiske strukturer diametralt mot Guds åpenbaring og menneskets ontologiske likeverd. Selv-forholdet er den arenaen der kampen i første instans bør kjempes. Sapere aude! (Våg å bruke din egen forstand!)

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere