Martin Luther, jubileum og jøderetorikk.

Dette er legitimt, og viktig å få frem også. Men spørsmålet er viktigheten av å fokusere på dette i en kontekst der det er jubileumsår for Luthers storverk, innen kristendommens historie. Altså: Gjen oppdagelsen av Evangeliet,  og ikke hans personlighet som sådan.

Dersom jeg skulle finne frem en metafor som kanskje kan brukes på Luther, da måtte det være hvalen i havmørket under driv-isen i de arktiske farvann.                                                                                                                          Hvalen, kall den gjerne spekkhoggeren, leter febrilsk etter en åpning i isdekket for ta til seg frisk luft. Det er langt til iskanten, og han vil dø av oksygenmangel før han når så langt.

Endelig ser han en liten sprekk, eller råk som han med fare for å bli skadet, prøver å utvide ved å presse seg igjennom. Mørbanket får han til slutt blåst ut gammel damp og urenhet fra lungene, selv om han ikke får ut alt , og kan dra inn igjen frisk og klar luft, styrkende og livgivende oksygen som gir ham nytt mot og tro på livet. Men kampen er ikke slutt med dette, for med livet som innsats må han fortsatt kjempe for å holde råken, ikke bare åpen, men utvide den slik at han kan få livsrom.  Han kan stå i fare for å fryse fast, men kroppsvarmen og pågangsmotet hindrer det.

Luthers åndelige livgivende oksygen var Evangeliet.  Og da han endelig greide å bryte seg gjennom barrieren av vranglære og menneskeskapt åndelighet stod han i fare for å fryse fast flere ganger.

Han kjempet seg igjennom mot overmakten og vant til slutt.  Hadde hans sterke personlighet, stahet og kompromissløshet noe å gjøre med dette også ?                                                                                                            At Gud velger feilende og syndige mennesker til å utbre sitt evangelium til verden er en gåte. Han kunne jo ha brukt englene. Men han gjør ikke det, han bruker benådede mennesker.                                                         Enn videre ser vi at når Gud vil bryte opp en fastlåst og tilstivnet situasjon for evangeliets gang i verden som her. Da bruker han plogspisser og isbrytere som Luther.

Vi kan fort bli enige om at Luther brukte en forferdelig retorikk i noen av sine skrifter.  Spørsmålet er om han var barn av sin tid.

Hadde han noe igjen av urenheten i sine åndelige lunger fra tiden i åndelig mørke under det massive isdekket, som han ikke hadde fått blåst ut, mens han fikk Åndet inn Evangeliet og Nåden?  Jødehat og antisemittisme var oppfunnet lenge før Luther.                                                                                                                                               Så har han da heller ikke, meg bekjent, vert kandidat til noen slags form for helgenkåring.

Derimot har den såkalte Hellig Olav som drepte fysisk, både med sverd og kniv fått helgenstatus. Urettmessig har han også fått æren av å ha kristnet Norge, på tross av at kristendommen var godt på vei inn i Norge lenge før Olav prøvde å ta den politiske makten.

Jeg er glad for at det er Himmelens Gud som skal dømme til slutt, og ikke Katolikker, Lutheranere og Protestanter, for han dømmer rettferdig og nådig.