Ekteskap til besvær

Det har vært skrevet spalte opp og spalte ned om hvem som kan (eller ikke kan), bør (eller ikke bør) få gifte seg i kirken.  Som utmeldt av Den norske kirke for 43 år siden, er jeg vel ikke meningsberettiget, men jeg tillater meg likevel å undre meg over all energien som de ulike fraksjonene velger å investere i denne saken.  Ja, man kan faktisk få et inntrykk av at ingen saker er viktigere.

Det ville sannsynligvis ha senket støynivået om kirker og livssynssamfunn hadde blitt fratatt vigselsretten.  I en del andre land – bl.a. i Frankrike – er det kun borgerlig vigsel som er juridisk gjeldende.  Så er det opp til hvert enkelt brudepar om de i tillegg ønsker seg en bestemt livssynsmarkering av ekteskapsinngåelsen.  Det er ryddig – og dessuten det mest logiske, siden et ekteskap jo i bunn og grunn er et juridisk kontraktsforhold.  Det samme gjelder mange samboerskap.

Så vil det sikkert oppstå en del situasjoner der de nygifte ikke tilfredsstiller ulike trossamfunns trange nåløye for å få Guds velsignelse over forholdet – men alle ville i det minste bli likebehandlet i forhold til selve ekteskapsinngåelsen.