Faste mot frykt

Jeg tenkte jeg ville bruke fastetiden til å adressere noe i meg selv jeg ønsker å forandre.

Gjerne noe tidsrelevant, så jeg tenkte at i disse Trump-tider er det å få kontroll over frykten en fin utfordring. I fastetiden vil jeg avstå fra å la meg overta av frykt. En følelse som stjeler masse krefter hvis man lar seg gripe av den.

Så jeg oppsøkte frykten. Det jeg er mest redd for av alt er det overnaturlige.

Derfor kjøpte jeg en dyr, tøff hodelykt og la i vei ut i skogen i mørket for å møte frykten. Fylt med pågangsmot spradet jeg av sted med lydbok på øret. «Nå er jeg tøff», tenkte jeg, og ble da med ett bevisst på situasjonen jeg befant meg i – midt i skogen, alene i mørket.

Et bilde fra skrekkfilmen The Blair Witch Project poppet opp i hodet mitt og vekket frykten for alvor. I fascinasjon for å la meg skremme (i trygge omgivelser), har jeg sett filmen så mange ganger at følelsen av at heksen plutselig kunne gripe tak i meg lå latent og bare ventet på en anledning til å spire.

«Dette er prøvelsen. Ikke mist hodet», tenkte jeg, «du har ikke annet å frykte enn frykten selv. Og for all del: Ikke begynn å løpe!»

Det hjalp til en viss grad. Hva er det jeg frykter mest, spurte jeg meg selv. Jo, det er øyeblikket et spøkelse spretter fram fra busken og sier bø. Bø-øyeblikket – det føles som om det kan skje når som helst. Lar jeg følelsen ta overhånd, så slutter jeg aldri helt å løpe. Og da hjelper det lite å tenke realistisk – at det finnes ikke spøkelser. Men der og da er jeg mye reddere for spøkelser enn jeg ville vært for overgripere langs Akerselva nattestid.

Frykten styrer deg

«Vi har ikke annet å frykte enn frykten i seg selv», sier trollmannen Gandalf i Ringenes Herre.

Har frykten først blitt vekket så er verden allerede avslørt som noe å frykte, som filosof Martin Heidegger snakker om, i Væren og tid.

Trusselen om nært forestående angrep er helt reell der og da, og den forsvinner heller ikke med det første. I hvert fall ikke hvis man tillater den å vokse.

Og enda verre – hvis man begynner å løpe for livet, så stopper man aldri igjen. Etter hvert styrer frykten deg, og ikke motsatt.

Jeg husker en annen gang, jeg hadde gått søvnløs et par dager i Hongkong, men likevel tvang jeg meg selv til å ta noen sånne svevende vogner på taubane fra et høyt fjell over et dyp kløft, til en gigantisk buddhastatue på den andre siden. Der jeg hang og dinglet i en tynn tråd over juvet mellom to fjell i Hongkong, føltes det som om nervene lå utenpå huden, og frykten for at vognen skulle løsne fra vaieren ble rent fysisk.

I et forsøk på å prøve ut kognitiv atferd-terapeutiske metoder, spurte jeg meg selv: Hva er jeg mest redd for nå? Jo, jeg er mest redd for opplevelsen i det vognen løsner og stuper ned i juvet med meg inni. Jeg er ikke mest redd for å dø, men for skrekken jeg opplever underveis.

Frykte frykten

Men aller mest, innser jeg, frykter jeg frykten for at dette skal skje. Og det er i denne tilstanden jeg befant meg i der og da. Jeg hadde oppdaget ­muligheten for å ramle ned. Det kan jo skje, liksom. Og da trøster det lite å si til seg selv at det er små sjanser for at vognen løsner. Å lese sikkerhets­brosjyren er også en mager trøst.

Heidegger snakker om at det man frykter mest er seg selv, sin egen sinnstilstand i fryktøyeblikket.­ Man blir klar over at man er sårbar og frykten overtar, enten den er reell eller imaginær, villeder oss lett og får oss til å miste hodet. Når frykten har avtatt skal det mye til for å gå tilbake til den opprinnelige tryggheten. Trusselen er der ute.

Med Trump som president blir fastens oppgave for meg i år å øve meg på å takle frykten. Og siden jeg gjør det best ved å utsette meg for det som skremmer meg mest – hekser og demoner og andre skrømt, så tar jeg en tur i skogen nattestid.

Jeg må ikke begynne å løpe. Da er det gjort.