Populismens fremvekst. Folkelig oppvåkning.

I Europa har det de siste årene dukket opp partier som Nasjonal Front i  Frankrike, Liga Nord i Italia, Alternativ for Tysklamd, Frihetspartiet i Østerrike osv. Dette er partier som forsvarer verdier som tidligere hørte klassiske høyrepartier til, verdier som konservatvisme og tradisjonalisme. Dette da  i kombinasjon med tidligere venstreorienterte økonomiske posisjoner rundt ideer om sosial rettferdighet og økonomisk fordeling

Disse bevegelsene har av Vestlige medier blitt påklistret etiketten «populistpartier» hvor man unisont har søkt å knytte negative konnotasjoner og tolkningsskjemaer til begrepet.

Men hva er egentlig populisme? Den Argentinske statsviteren Ernesto Laclau definerer populisme som en politisk konstruksjon som hviler på det faktum at det har oppstått en grense eller et gjerde og en avstand mellom statens innbyggere (folket, massene) og de som har makten, sitter på toppen, eliten. Populismen representer et opprør mellom «de der nede» mot «de der oppe.»og innebærer er skarpt skille mellom «de» og «oss.»

Populisme er ingen politisk ideologi sier den russiske analytikeren Daria Platonova. Den har intet spesifisert programinnhold eller politisk system. Det er mer en spesiell tilnærming til politikk. Populismen oppstår når et nytt subjekt eller en aktør opplever den aktuelle sosiale orden som urettferdig.

I dagens situasjon er fremveksten av populistiske partier en reaksjon på krisene i den liberal-demokratiske, globalistiske politikken, sier Platonova videre. Det særegne ved den er at den opererer i et slags «postpolitisk» rom, dvs. i et rom der det gamle skillet mellom høyre og venstre er utvisket.

Årsaken til dette er knyttet til den sentrumskonsensus som er oppstått mellom liberale sentrumspartier, og tidligere høyre og venstepartier som alle hevder at det finnes intet alternativ til den neoliberale globaliseringen av verden. Under påskuddet «modernisering» går dette liberale sentrum i den globale kapitalismens lydige tjeneste.

I dette bildet blir parlamenter og demokratiske institusjoner som gir innbyggerne innflydelse egentlig unødvendige. Slik blir demokratiet som innebærer folkemakt derfor forvandlet til en liberal totalitarianisme.

Populismen er en reaksjon på dette. De såkalte populistiske bevegelsene vil ha tilbake det hellenske Agora, torvet eller fellesarenaen der alle kunne møtes og delta, bli hørt i alle slags politiske prosesser og beslutninger. Slik er de populistiske bevegelsene basert på et ønske om å gjenskape demokratiet og gi makten tilbake til folket.

Venstre-ideologier aksepterer ikke «folket» som en politisk kategori, men tenker i klasser. Derfor blir dagens demokratiske diskurs ledet av partier som tidligere ble kalt høyresidepartier og som i dagens medier feilaktig omtales som ytre høyre og høyreekstremister.

Oppe i dette har det oppstått et interessant trekk: disse bevegelsenes program inneholder sterke innslag av sosialisme. Resultatet er en spesiell politisk blokk som i praksis innebærer et «konsensus med folket». Et fenomen som f.eks. steigan. no sliter fælt med.

Slik ser man i disse partiene og bevegelsene at gamle høyrepartiverdier knyttes tett til tidligere venstepartiers økonomiske tenkning og poenger.

Blokken av populister utgjør i dag en alvorlig utfordring for de neoliberale kreftene og globalismen. Tatt i betraktning Trumps seier i USA har den globale finanselitens usynlige hånd over Europa blitt svekket, noe som gjør en populistisk seier i Europa realistisk hevder Platonova.