Mer penger og mer kontroll til de fattige

Forslaget fra UD kan på den ene siden oppfattes som en trussel mot oss som norske aktører innenfor sivilt samfunn, men vi ønsker initiativet velkommen, for ingen bør ønske fordyrende mellomledd som ikke medvirker til bedre bistand.

Jeg tilhører en misjonsbevegelse som, litt ubeskyttet sagt, har løftet opp og istandsatt fattige lokalsamfunn i 150 år. Før alle trendene og alle fagtermene, og i tidligere tider da vestlig utenrikspolitikk i stor grad handlet om utbytting, kolonialisering og korrumpering, bygget vi helse- og skoleinstitusjoner og ga de laveste i samfunnet skriftspråk og utdannelse. Lenge før departementene og direktoratene gjorde vi nettopp det disse nevnte organene i dag har ansvaret for. Jovisst var vi barn av vår tid, og det er mangt og mye som skulle vært ugjort eller gjort annerledes. Men vi sprengte grenser, og vi var trolig en viktig modell for den offentligstyrte bistandsaktiviteten som utviklet seg på 1960-tallet.

Misjonsalliansen, organisasjonen jeg jobber i, har i årenes løp endret seg. Vi har skiftet grep og fokusert annerledes, og vi har lagt gamle metoder til side for nye og mer riktige og hensiktsmessige strategier. Det gjorde vi for noen år siden da vi etablerte landkontor til fordel for egne og ofte store lokale organisasjoner i prosjektlandene. Parallelt med dette har det totale antall utsendinger i Misjonsalliansen gått ned, for vi tror ikke antallet utsendinger alene er riktig parameter for et vellykket misjons- eller bistandsarbeid. Vi ønsker å skalere for fremtidig vekst. Vi tror Misjonsalliansen er en sterk organisasjon med ressurser til å nå bredere ut enn vi gjør i dag, men det måtte en omstrukturering til. Enda en gang.

Med opprettelsen av mindre landkontorer eller «representasjonskontorer» står vi friere til å samarbeide med andre organisasjoner, lokale og nasjonale NGO-er eller sivilsamfunnsorganisasjoner. Det var også et steg bort fra det gamle idealet om å opprette egne organisasjoner, som så skulle nasjonaliseres og overtas av lokalbefolkningen. Vi har i sannhet vært barn av vår tid – helt til det siste, men endringsvillige nok til å skjønne at nye grep må tas.

Vi ønsker at arbeidet vårt skal være forankret i lokalbefolkningen og i de organisasjoner som allerede finnes, framfor at vi oppretter nye. De har en bedre forståelse av den lokale konteksten enn vi har. De har sine egne eiere, egne medlemmer og sin egen «reason to be». De fantes før vi kom, og de vil finnes når vi ikke er der lenger. Vi vil samarbeide med lokale organisasjoner som er posisjonert til å få til noe. Og så vil vi jobbe for å styrke dem. Vi kommer ikke til å være en del av disse partnernes beslutningsorganer, men vi vil komme tettere på målgruppen når vi jobber gjennom dem.

Misjonsalliansen driver sunt, og vi har en stabil og god inntekt. Bistandsaktuelt peker på dette i en nettartikkel, og vektlegger at vi har en stor andel egenfinansiering i prosjektene våre. Vi representerer og vi reflekterer et stort initiativ og engasjement hos våre givere. Det er vi stolt av. Høy grad av egenfinansiering gir sterkere forutsigbarhet og mer langsiktighet. Dette smitter over på våre lokale partnere; de bidrar også med bidrag og finansiering av prosjektene de får støtte til. Misjonsalliansens rolle som mellomledd blir redusert, og vi får mye god bistand av relativt få offentlige kroner.

Vi ønsker velkommen en bistandsdebatt som har de mest sårbare, fattige og tilsidesatte som utgangspunkt og tyngdepunkt.