Verdidebatt

Er vi da alle medmennesker?

Der man ureflektert overgir seg til guddommelige- eller politiske autoriteter og visjonære gyldne politiske idealer, der frasier man seg samtidig sin frihet, selvstendighet og verdighet ; dvs rett og slett sin menneskelighet. Ergo vender man seg fra Gud og medmenneske i en guds navn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Ang. kulturkonfrontasjoner, fiendebilder, frykt og hat. Dette kan i gitte tilfeller være forståelige reaksjoner, så vel som overdrevne eller uberettigede. Men NB: Det som anerkjennes som forståelig forurettehet og sinne, innebærer dog ikke nødvendigvis det samme som sosial og personlig aksept av enhver type motreaksjon.
Vi ser det f.eks. i Terje Carlsens innlegg om Henry Rinnan her på VD, videre i andre innlegg hvor krigens tyskere og norske medlemmer av NS er involverte eller også i Erling Rimehaugs innlegg  Er de andre mennesker?.  De gode” reagerer alltid med berettiget kollektiv fordømmelse, forståelig hat og rettferdig utstøting, sågar gjennom generasjoner. Også stimulert av religiøse ledere. Prester og troende i Norge etter krigen representerer intet unntak. Temaet handler om vanskelige og sammensatte forhold, som får sin dessverre noe enkle og tydelige form jo nærmere egne sirkler fenomenene oppstår og mer annerledes det man distanserer seg fra er.

Generelt: Vi er alle "de andre" for noen. Og noen er "de andre" for oss. Sosiale og religiøse, mindre og større grupper, nasjoner, folkeslag - samt den enkelte - har gjennom historien og i alle samfunn definert sin identitet og plass i motsetning til "de andre". Og vi? Vi er jo ikke som "de andre", må vite. Og til en viss grad stemmer jo dét også. Men forskjellene representerer ikke nødvendigvis bare problemer og truende ulikheter: Andres blikk, erfaringer og sosiale bidrag er også en del av selve meningen og slik potensielle ressurser og berikelse for alle parter. Men vi begår lett den feil og tror at VI stort sett er mer moralske og rasjonelle, vi har bedre oversikt og er mer rettferdige. Vi er kort sagt mer siviliserte, de andre er "røverne og barbarene"; de andresom befinner seg utenfor vårt eget velkjente og trygge Kardemommeby sine murer. De andre vil i beste fall bli som oss en dag. Men dog uten helt å ville betale prisen, er en gjennomgående mening. Det er påfallende nok de som så og si helt blir som oss, som blir godkjente og aksepterte innenfor muren. Men da er de vel ikke annerledes lenger, og det er vårt eget speilbilde vi egentlig bejaer og får bekreftet her? Ergo er vi like langt. Eller heller like kort.

Men dog viser det seg som oftest at mennesket har et grunnleggende behov for å definere sin egen identitet i motsetning til ”de andre”. Så får man finne ut på hvilken måte dette er berettiget og nødvendig? Det skjer også her hos oss, også i det nære og noe på vei usynlige; ikke minst tydeliggjort i den aktuelle flyktninge- og asyldebatten. Om vi da kan kalle det en debatt. Her er det mer enn tydelig hvordan de mekanismene som er nevnt ovenfor blir mobilisert lokalt i litt mindre skala: Fiendebilder, grove personangrep, demonisering, forakt og usaklige kategoriseringer ser ut til å rå arenaene i sterkere og sterkere grad. I verste fall har det også glidd over i vold og direkte trakassering. De ikke alltid like bevisstgjorte holdningene, og fordommene som ser ut til å dominere medfører at de etablerte fiendebildene og fordommene blir sementerte og vanskelige eller umulige å bryte ned. Man tar sitt eget engasjement så selvfølgelig, og som uttrykk for det egentlig sanne og gode, at man blir som en enøyet kyklop. De fenomener som vi ser og tar avstand fra i de store skrekkelige skalaer trives også godt hos oss selv.
Både hva gjelder her hos oss og ute: Det handler beklagelig nok heller ikke alltid om mangel på opplysning og rasjonelle argumenter som kan bryte ned fordommene og holdninger som har sine røtter i irrasjonelle antipatier. Slike etablerte fordommer fungerer nærmest som et  kultur-filter  som rett og slett ikke tillater positive kjensgjerninger om de andre å slippe gjennom. Det svart-hvite universet er som mest tydelig i de kulturkonfrontasjoner hvor religiøs identitet og ditto forestillinger er det gjennomgående.
Dette henter sine mobiliserende krefter fra sympati- og antipatifeltet hvor det personlige- og nasjonale egoet er byggherre over sikringsarbeidet. Her benyttes historiske og religiøse symboler for virkelig å understreke hvor mye vesentlig og grunnleggende som egentlig står på spill. Og dette har ført til fordommer og fiendebilder mot de andre som alltid truer dette grunnleggende gode. Og en og annen gang har slike mistanker også en viss berettigelse for all del; både hos oss og hos de andre. Restene av vestens imperialisme, hovmodige selvtekt og arrogante kolonialpolitikk påvirker ennå noen i andre områder. Og andre steder er det dessverre aktuelle problemstillinger. Og militante muslimers voldelige forsøk på å underminere det vestlige demokratis opparbeidede verdier er dessvere like aktuelt som velkjent.
Ikke sjeldent er dog slike fiendebilder og mistanker rene konstruksjoner, som primært fungerer som legitimerende og rettferdiggjørende faktorer til fordel for egne politiske agendaer, egen livsstil, religion og kultur på godt som på ondt. Disse fordommene har derfor medvirket til stimulans og understøttelse av konflikter, mistillit mellom mennesker og nasjoner og slik kunnet tjene som rettferdiggjørelse av å diskriminere og i noen tilfeller behandle de andre som mindreverdige eller sågar grunnleggende uverdige og onde. 
Dog finnes det kjent nok politiske og religiøse krefter som bruker religionen og kulturen for hva det er verdt for slik å skaffe legitimasjon og oppslutning om selv de verste handlinger. Det mangler ikke på eksempler her fra militant muslimsk hold, eller ekstreme sionister i Israel for den saks skyld. Den ene ytterlighet er langt på vei betinget av den andre. Der offensiv krig, terror og vold begrunnes med henvisning til Guds vilje, der har den onde selv sneket seg inn forkledd i den beste skrud hentet fra religionens og moralens kostymelager. Der man ureflektert overgir seg til guddommelige eller politiske autoriteter, eller visjonære gyldne politiske idealer, der frasier man seg samtidig sin frihet, selvstendighet og verdighet ; dvs rett og slett sin menneskelighet. Ergo vender man seg fra Gud og medmenneske i en guds navn. Dette har skjedd gjennom historien, det skjer, og det vil fortsette å skje.
Apropos bare et par eksempler fra eget kulturområde: Noen av oss kjenner vel til Martin Luthers grove jødehat, eller de mest ekstreme kristensionistenes holdninger i dag. Der undertrykkelse, utstøting, apartheid, segregering, skrekkvelde og terror kan begrunnes med gudsautoriserte motivasjoner, der har altså mennesket overgitt seg til ondskapen i det godes navn.
Er det mulig å demontere og fjerne slike fordommer og fiendebilder, og hvordan skjer i tilfelle dette? Hvordan skaper man da egentlig en verden preget av toleranse, respekt og dialog? Eller går det skrekk og gru ganske enkelt ikke an? Det tradisjonelle svaret er at mennesket ville være godt hvis det ikke ble undertrykket psykisk som fysisk og at genuin frihet, utdannelse og informasjon dermed da blir nøkkelen. Og ikke minst det å frigjøre seg fra politiske- og religiøse autoriteters makt og kontroll. Alternativet er å bli sittende fast i en gjørme av uvitenhet, fordommer, økonomisk og politisk avmakt.
Videre skaper man dog uansett toleranse og respekt gjennom personlige kontakter til lokale minoriteter og enkeltmennesker og det å møte sine politiske motstandere med aktiv lytting og respekt. Videre arbeide for demokratiske beslutningsprosesser og en mere rettferdig samfunnsordning.
Men et mer resignert og kanskje noe desillusjonerende svar er at det for mennesket dessverre er en psykologisk- og sosial nødvendighet å opprettholde eget territorium i stort som i smått, hvilket dessverre innebærer behovet for en viss mengde fiendebilder og fordommer. Verden består av for mange sprikende krefter og for meget uenighet, både hva gjelder verdier, midler og mål. Så får man like dette, eller ikke: Man må faktisk som ansvarlig fritt individ og samfunn bevisst og aktivt forholde seg til den virkeligheten som er her, i påvente av konstruktive endringer.
Men dette er ikke KUN negativt: Poenget her, og det avgjørende sådanne, er at vi kontinuerlig bevisstgjør oss og lærer å leve med den verden som er her og der samt alle utfordringene; og ikke minst at vi er kapable til at beholde en viss avstand til behovet for å dele inn verden i svart og hvit, og beholder og tålmodig bygger ut dialogkanaler: Kort sagt at vi vedkjenner oss eksistensen av den egne indre ”fiende” i hjertet . samtidig som vi ikke mister målet og verdiene av syne -  og slik blir i stand til å holde den fienden under noen lunde aktiv oppsikt og kontroll.
Her kommer vel Jesus inn med sine oppfordringer til erkjennelse av dette og den frigjørende og vitale nåden. Og til å våge å reise seg, trosse ”fienden” i hjertet og nærme seg ”den andre” og der endelig se at i speilbildet i min nestes øyne ser jeg meg selv. Fortellingen om Ronja Røverdatter illustrerer dette: Hun trosset det etablerte og store ”vi” samt det man alltid hadde sagt og sier; tok modig sats og hoppet over det dype skillende juvet til de andre. Slik fikk hun bekreftet og illustrert at de andre er som oss selv. Naivt? Ja vel. Men dog må ikke engsteligheten, en overdreven skepsis og kynisme drepe enhver god ansats. I tilfelle ville f.eks. Gandhi, Mandela og ikke minst Jesus bare være en vits. Og for noen er de jo det allerede, dessverre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt