Verdidebatt

Etter tusen år er det for sent

Aktivistgruppen Åpen Folkekirke (ÅF) ønsker å etablere seg som en organisasjon med varig sterk politisk innflytelse i Kirken. Men nå er det for sent.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke uvanlig med fraksjonsvirksomhet – heller ikke i kristne organisasjoner. Det som imidlertid er uvanlig, er ideen om flere valglister ved kirkevalgene – slik som ved politiske valg. Hadde dette blitt forslått tidligere, da DNK var statskirke, så hadde det for så vidt kunne blitt sett i en slik kontekst. Det er slik man gjør det i politisk, statlig og kommunal sammenheng. Og siden kirken var et statlig foretak, så kunne man jo … Men ikke nå. Nå er det akkurat for sent.

Etter å ha lest Alf Gjøsund sin kommentar "Begynner å bli voksen" fra helgens årsmøte i ÅF, er det grunn til bekymring.

Det kan se ut til at ÅF prøver å holde i hevd en kirkepolitikks anakronisme – fra den gang et politisk flertall på Stortinget hadde en viss innflytelse over kirken. Forskjellen var at politikerne ikke blandet seg bort i teologien, men det gjør den ideologiske og politiske hybriden Åpne Folkekirke.

ÅF ønsker altså at kirken skal innrette seg slik som staten og basere – ikke bare organiseringen av kirken, men også teologien på flertallsstyre. Dette skal skje ved at formentlig, alle som vil, stiller egne lister ved kirkevalgene. I Sverige har man fått til dette – og angrer. Der stilte både Sverigedemokratene og Sosialdemokratene lister ved forrige valg. Inviteres det til noe slikt her i Norge, vil de store og profesjonelle politiske og eventuelt ideologiske organisasjonene naturlig nok også gripe muligheten.

En slik flokk er det vanskelig å overdøve – selv for ÅF.  Og så vil nok de fleste mene at det er da kirken slutter å være kirke, men har gått over til å bli Det allmenne selskap til fremme av gammelkirkelige seremonier og -kultur. Men slik ÅF tilsynelatende ser på seg selv og sin misjon, så er det lite trolig at de ville gremmes over en slik utvikling – bare den er «Åpen».

Igjen rammes nasjonen og folket av utopien om det krenkelsesfrie og det menneskegode (i motsetning til det menneskefiendtlige). Ære være de som kjempet fram viktigheten av de myke verdiene i samfunnet den gang det i flere betydninger var hardere tider. På et tidspunkt for ikke så veldig lenge siden, nådde man antakelig et balansepunkt, et origo der de myke og harde verdiene fant sin plass i fht til hverandre.

Men så skjer det som ofte skjer, forkjemperne – i dette tilfellet, de som kjempet for de mye verdiene, hadde fått et momentum – og som så mange andre i en slik situasjon, så mistet de samtidig magemålet. Kampen fortsatte og pendelen har svingt ut i det absurde. Er det ikke en sjelden salamander som stopper en ny veistubb, så er det at noen føler seg krenket.

Åpen Folkekirke er derfor ingen tilfeldighet. Navnet altså. «Åpen» er det motsatte av lukket. Og en del av de ofte kirkefremmede, som jo utgjør det store flertallet av kirkemedlemmene, skvatt derfor til og svingte innom kirkevalglokalet i 2015 – mange av dem har antakelig vært sjeldnere der enn i kirken – ettersom de hadde fått med seg at noen kjempet for en åpen folkekirke, implisitt i motsetning til en lukket. Og så var det visst noen som ikke fikk gifte seg der også. Hørt slik! Dette rørte ved hele registeret av de myke verdiene som har regjert og for så vidt også raljert de siste tiårene.

Jo da, det er utvilsomt mange som hadde et bevisst forhold til ÅF sitt hovedbudskap i 2015. Men det er også sannsynlig at en ikke ubetydelig andel fulgte med i strømmen av de krenkede og slik sikret ÅF et flertall i kirkelige fora i de neste fire årene.

Slikt kan gjøre at noen og enhver kan bli høye på seg selv. Mitt silde råd i så måte, måtte være at ÅF heller nyter stunden, enn å kjempe for at kirkevalgene blir en politisk, ideologisk og teologisk slagmark. Da trigger ÅF sterkere krefter enn seg selv. Og slik vil de kan hende i 2019 eller 2023 bli stående forundret i en krok for seg selv og lure på hva som skjedde. Andre vil kanskje være mer kritiske enn forundret og si: «Se hva dere har stelt i stand». Men det får nå være så. Å få ut litt damp er ikke skadelig.

Edruelighet er en god leveregel. For mange er det en middelvei. Den anbefales – også i kirkelig sammenheng.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt