Verdidebatt

Time out for biskopene

Refserne på bedehusene på femti- og sekstitallet, de selvoppnevnte rettferdige som talte strengt til de ydmykt lyttende, ser ut til å ha fått sine etterfølgere i biskopene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Lekpredikantene fra den gang var ofte uskolerte, men hadde et talent som talere. Og dermed hadde de makt over folk. En del av dem forstod ikke hvilken skade de gjorde på sarte sjeler og heller ikke at de også ofte gjorde skade på kristendommens troverdighet. De skapte og dyrket et «dem-og-oss»-bilde.

Med økt utdanningsnivå og syttitallets oppgjør med autoriteter, da greia var å tenke sjæl, ble det etter hvert stadig flere av «dem» og det ble færre av «oss» (i hvert fall etter at Jesus-vekkelsen ebbet ut). Predikantenes skarpe fordømmelse av de der ute, de som levende i synd, og oss frelste her inne, materialiserte seg i et større og skarpere skille mellom troende og ikke-troende og mellom troen og mostand mot troen. De ikke-troende vant – naturligvis. I dag «ruler» de.

Kirkeledelsen er i ferd med å gå i lekmannsfella fra den gang. De insiterer på en selektiv inkludering, men støter fra seg og nekter å inkludere helt vanlig folk, det store flertallet blant oss.

Kirken har to sider. Den sterke kirketradisjonen og -kulturen er rotfestete blant folk. Ukrutt forgår ikke så lett. I år var det derfor flere på julegudstjenesten i Vardal kirke enn på lenge. Det var fullt av folk som søker til kirken denne ene gangen i året – og i barnedåper og begravelser. Det har med tradisjon å gjøre, men må ha litt med tro å gjøre også. Det er lite sannsynlig at deler av menigheten avviser troen helt. For ellers ville de ikke gått i kirken – heller ikke på juleaften. For øvrig, så er dette et svimlende potensial for kirken – når den kjenner sin besøkelsestid.
Den andre siden ved kirken er den nye herlighetsteologien, den om det krenkelsesfrie felles multiplum. Skjønt felles multiplum …? Og så er det pekefingeren. Det er langt fra forrige generasjons refsere til dagens klerikale moralister. Men det de har til felles er det selektive, det om «dem» og «oss», og den uvettige forkynnelsen som irriterer – ikke så mye makthaverne, som dagens refselser er rettet mot – de bryr seg antakelig ikke i særlig grad, men den store hopen av helt vanlige folk – og som til nå gjerne har gått i kirken på julaften.

Biskoper og andre kristne ledere skal naturligvis både utfordre og kritisere – når de mener dette er nødvendig, når det dreier seg om moral, etikk og kristne dyder – og da naturligvis selv om det irriterer. Men hvorfor så selektive  og dermed og paradoksalt nok – så stereotype?

---------

Ute i verden bygger det seg opp til ny atomvåpenopprustning mellom stormaktene. Kunnskap og teknologi om atomvåpen kan ha kommet avveie og vil slik snart kunne være anvendelig for terrorister. Potensialet for cyberkrigføring øker. Med et tastetrykk kan hele lands elektroniske systemer slås ut og lamme all vital kommunikasjon og infrastruktur. Verdens reserver av fosfat vil nå toppen omkring 2030. Fosfat er en avgjørende bestanddel i kunstgjødsel som er en betingelse for å opprettholde og helst øke den store produksjonen av mat i verden. – Hver for seg vil disse truslene kunne ta millioner av liv, i noen tilfeller milliarder – og vil på alle måter kunne gjøre enrom skade.

Og så, alle konflikters mor; befolkningsveksten og overbefolkning. Dette tapper jorden for ressurser. Vann, matressurser, mineraler og energi er livsviktig, men tømmes i et høyt og i et akselererende tempo. Når vi til slutt går tom for vitale ressurser, vil svært mange av oss dø. Så, slik sett, vil det løse seg – på et vis. Kloden vil regulere seg selv. Andre konsekvenser er trengsel, sykdom, fattigdom, utbytting, undertrykkelse, ufred, krig og folkevandringer – og dermed forflytning og spredning av konflikter. Klimaendringer er ved siden av den industrialiserte verdens høye forbruk av energi også en følge av overbefolkning og et stadig økt behov for mer energi.

Det er dessverre ikke usannsynlig at én eller flere av de nevnte katastrofene kan inntreffe før vi har nådd det mye omtalte to-graders-målet, med mindre vi har flaks, … eller at noen eller mange bryr seg og tar til motmæle – i fht det aller mest presserende. Her ville vi heiet på f.eks. biskoper og andre. Det ville gitt mening.

Men av en eller annen grunn har ingen sak de senere årene fått mer oppmerksomhet enn klimaspørsmålet. Dette mens verden risikerer å forgå av andre og mer presserende årsaker.
Gjennom sitt engasjement – spesielt i de to utvalgte temaene; klima og flytningenes situasjon i Norge, viser kirkeledelsen og biskopene at de lar seg distrahere – eller lede ut i fristelse som det kanskje også heter. Ettersom de finner det riktig å engasjere seg spesielt i disse to sakene, må det være snakk om en «helliggjørelse», at akkurat disse to sakene er mer bibelstridige og kristenetiske problematiske enn andre og det de fleste ville oppfatte som langt verre ting. Det er en uendelig rekke av «ukristeligheter» å gripe fatt i. Når biskopene sorterer bort alt det andre og konsentrere seg om disse to, stusser folk – og ikke bare statsministeren.
Biskopen lar seg påvirke av at noen synes synd på folk som har lurt seg inn i landet, som har løyet og som rettmessig er utvist. Disse blir naturligvis behandlet som andre som begår ulovligheter her til lands. Også da handler politiet resolutt, «braser» inn i private hjem og henter ut de mistenkte. Tilbake sitter et stort antall sjokkerte barn og andre pårørende med skammen, stigmatiseringen og savnet. Dette er vanlige norske unger. Kan ikke huske at det vært kampanjer eller følelsesladde aksjoner for disse – heller ikke fra biskopene.
Biskopene krever «juleamnesti» for fusentastene. De mener at de som har løyet og bedratt og er utvist, bør slippe å bli sendt hjem i jula!? Få av dem feirer for øvrig jul. Hva i all verden skulle dette tjene til? Det framstår som er totalt forfeilet og også naivt utspill i en samfunnsdebatt som ofte er preget av føleri og irrasjonalitet. De elleve klerikale svir av noe av sin troverdighetskapital. Utspill i utide er å rope ulv titt og ofte. Til slutt er det ingen som lytter, selv når ulveflokken lusker i buskene.
Biskopene har angivelig fått rapporter fra lokalsamfunn der folk synes synd på migranter som blir sendt ut – også midt på natten. Trøste og bære. Her kan det høres ut som at biskopene sitter på hemmelig og sjokkerende informasjon. Men slik er det jo ikke. Vi blir alle løpende informert om situasjonen. Aktivister, støttegrupper og oppøste «nabokjerringer», som bryr seg om folk, holder en høy profil og lar ikke en eneste mulighet gå fra seg. Pressen formilder «dramaet».

Mens seksti millioner flyktninger sliter med sitt, pusler biskopene med sitt. Kirkelederne velger å konsentrerer seg om noen av de ressurssterk som har greid å krysse halvannet kontinent på veg til Norge og som lyver og bedrar i håp om å få del i våre mangeårige opparbeidende velferdsgoder. I en slik situasjon finner altså biskopene grunn til å kritisere regjeringen og norske myndigheter. Hva med å kritisere de som begår ulovligheter, som legger beslag på våre ressurser, som vi heller kunne brukt på andre, og som slik tråkker på sine fortvilte søstre og brødre som lever i total håpløshet og uverdighet?

Få land gir så mye – ikke bare relativt, men totalt sett til de syriske flyktningene som Norge. Norge er også det landet i verden som både i fht pro capita og i fht nasjonalbudsjettet gir aller mest til verdens nødstedte, og som gjør alt det kan for å etterleve alle tenkelig og utenkelige internasjonale avtaler og konvensjoner i behandlingen av flyktninger og andre minoriteter her til lands. Med andre ord et mønsterbruk – uten at vi skal slå oss på brystet av den grunn. Men i en slik kontekst er det ikke det minste rart at statsministeren – i likhet med de fleste av oss andre – rister på hodet over biskopenes totalt misforståtte engasjement.
Mens altså landets biskoper konsentrerer seg om et par mediefokuserte saker, som er i skuddet, og som det i selektive kretser tar seg pent å snakke om, fylles Vardal kirke til julegudstjeneste. Men det er ikke på grunn av biskopene.
Ettersom julegudstjenestemenigheten antakelig utgjør et tverrsnitt av folket, er et flertall av dem enig i stortingets asylforlik og dermed også i regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk – og med Listhaug (fri og bevare…). Videre er de ikke nødvendigvis uenige i klimaproblematikken og –truslene, men er kritiske til det politiske spillet og det de oppfatter som symbolpolitikk som lempes over på oss alle her ute.

Mens biskopene innunder jul bedrev naiv aktivisme innenfor et vanskelig politikkområdet, holdt presten i Vardal en flott og relevant julepreken om «Å kommå hemmat tel jul». Han nevnte både Vazelina og Chris Rea, men mest snakket han om Bibelens budskap og om barnet i krybben i en stall i Betlehem og om hvilken betydning dette har hatt og har for hver og en av oss, for menneskene og for verden – og om håp og liv. Enkelt og greit. Respektfullt og pedagogisk – og forøvrig helt i tråd med kirkens oppdrag.

Neste år blir Vardal kirke om mulig enda fullere på juleaften – og kanskje noen lar seg inspirere til å slenge innom en og annen søndag ellers i året også? Men det forutsetter naturligvis at folk ikke har latt seg affisere av biskopenes stadige merkelige utspill.
Chris Rea’s «Driving home for Christmas» står høyt i kurs hos undertegnede, men overgås nok likevel av «Nordnorsk Julesalme». Den burde vi alle – også biskopene lytte nøye til. Den handler om hverdagslivet og -slitet og om et enkelt og folkelig, men respektfullt forhold til den Allmektige.

 

«Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa, vi som du».

-------------

«Guds fred over dyran på båsen – og ei frossen og karrig jord.

Du ser oss i mørketidslandet, du signe med evige ord».

Dette er kjernen i troen og om forholdet mellom mennesker og Gud, uttrykt på nordnorsk vis, Det viser en jordnær symbiose mellom hverdagsslitet og troen, mellom det virkelige livet og det himmelske som vi alle forstår og har bruk for. Det er dette som er kirken oppgave, det å fundere sammen med oss og kanskje også rettledes oss – både på Yttersida langt oppe i nord og her i Vardal på tjukkeste Innlandet. – Stillingen 1-0 til Trygve Hoff og presten i Vardal. Hvis ikke biskopene tar en time out og legger om «taktikken», vil de ende i den absolutte irrelevans og vil tape kampen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt