Verdidebatt

Kirkens avmakt

Dermed har Den norske kirkes miljøengasjement fått sin første store sier, skriver Vårt Land. Trøste og bære, sukker andre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Statoil trekker seg ut av oljesandprosjektet i Canada. I en lederartikkel 16. desember har avisen en gledesstrålende hyllest til Den norske kirkes miljøengasjement. Vårt Land smiler hengivent, lukker øyene, strekker armene mot himmelen og roper et høyt og inderlig «Halleluja!». VL skriver riktignok at kirkens store seier selvsagt også må deles med miljøbevegelsen i hele sin bredde.

I «hele sin bredde» er her viktig. Miljøbevegelsen i hele sin bredde har påvirkningsmakt i miljøsaker. De rår over betydelige økonomisk og strategiske ressurser. Og som myndighetenes dårlige samvittighet, blir de tilgodesett med milde gaver – fra nettopp myndighetene.

Miljøbevegelsen initierer forskningsprosjekter eller kan støtte seg på eksisterende forskning, og får oppbakking og anerkjennelse fra forskere og forskingsmiljøer. De har alltid støtte fra deler av det politiske miljøet og fra politiske partier, spesielt på venstresiden. Og ikke minst har de media på sin side. «Miljøorganisasjonene sier at …» eller «Miljøorganisasjonene demonstrere mot …» er nærmest daglige temaer og ikke sjelden hovedoppslag i de fleste medier og nyhetssendinger.

Kirkens rolle og gjennomslagskraft derimot er i så måte i disse sakene høyst beskjeden. En langt mer kraftfull part i f.eks. oljesandsaken enn kirken er antakelig verdens urbefolkning sitt engasjement. Her i Norge respektert ved Sametinget.

En litt mer edruelig, noe mindre euforisk og ikke minst, mer relevant oppsummering av utviklingen i oljesandsaken, ville derfor vært om VL hadde skrevet: «Dermed har miljøbevegelsen og verdens urbefolkning fått en stor sier. Protestene mot Statoils involvering i oljesand har også støtte fra Den norske kirke».

Det er vanligvis to grunner til at de store selskapene endrer adferd i slike spørsmål:

Myndighetspåbud eller -forbud. I vestlige demokratier retter selskapene seg etter offentlige påbud og forbud. I de tilfellene der enkelte forsøker å unndra seg, vil pressen følge opp og ofte avsløre ulovligheter. Dette kan være ødeleggende for omdømmet og i neste omgang kan det påvrike kunndeadferden og er i så måte disiplinerende.

Markedsforhold. Konkurranse, råstofftilgang, markedsbehov, kundeadferd, omdømme – herunder forholdet til etiske spørsmål som kan innvirke på kundeadferden – og finansielle og økonomiske forhold.

Når Statoil i sin pressemelding, etter beslutning om å trekke seg ut av oljesand, begrunner dette med «porteføljeoptimalisering», så betyr det at man av økonomiske strategiske grunner har valgt å konsentrere seg om andre, mer lønnsomme og eventuelt færre prosjektområder. Det er antakelig liten grunn til å tro at miljøprotester, noe oljeselskaper er vant til, har hatt en avgjørende betydning – nettopp fordi det ikke har ført til endret kundeadferd. Salget går uansett strykende, men for tiden til lave priser.

---------

En vesentlig strategi for Miljøorganisasjonene er derfor å forsøke å endre kundeadferd – noe som sjelden lykkes. Miljøorganisasjonen har, kan det se ut til, brukt opp denne delen av sin kapital ved å rope ulv i tide, men enda oftere i utide. Ingen sak for stor, ingen for liten. Dommedagsvarslene kommer jevnlig. Et flertall av oss trekker etter hvert på skuldrene. Ikke fordi vi ikke bryr oss om miljø og klima, men fordi vi ikke greier å forholde oss til all den varslede elendigheten.

Men anstrengelsene er likevel ikke fånyttes. Det andre satsningsområdet er rettet mot myndighetene. For enkelte politikere blir det aldri nok av ulverop og varslede armageddoner. En del av dem lytter intenst og reagerer instinktivt. «Her må vi vedta (enda et) forbud, og ikke minst vil vi bevilge mer penger til dette viktige arbeidet». Bærekraft er et viktig prinsipp, spesielt i miljø- og klimasaken. Ulveropene er således en bevisst strategi for å opprettholde bærekraften – organisasjonenes økonomiske bærekraft.

--------

Men hva så med kirken? I dette globale vepsebolet, i denne massive alliansen mellom miljøorganisasjoner, underpriviligerte grupper som gis en tydelig og klar stemme, forskningmiljøer, store deler av det politiske miljøet – og en aktiv og lydhør presse, skal det mye til å hevde seg. Om også kirken hiver seg på, gjør det liten eller ingen forskjell. Dette fordi kirkens identitet er knyttet til andre oppgaver, og dermed i noen saker blir oppfattete som et vedheng som ytrer seg programmessig om krig og fred og sånn.

Kirken er et gammelt hus. Og det er fordi den er et gammelt hus, med alt det som dette i denne sammenhengen innebærer, at den er en kirke. Dette er dens styrke. Når krefter innenfor kirken kjemper målrettet og strategisk for å endre kirkens teologi på flere viktige saksfelt, river de ned det gamle huset. De ender med å skape noe nytt og identitetsløst. Forskjellen mellom kirken og HEF er i en del saker marginal, og blir stadig mer marginal. De politisk vedtattet «universelle» menneskerettighetene synes å være den hellige gral og det førende.

Fra et konseptuelt- og «markedsstrategisk» synspunkt er dette i sin natur feilslått. Det andre aktører har eierskap til og er gode på fra før, er det som regel fåfengt å begi seg inn på. I utgangspunktet vil dette ofte være en tapt sak. Miljøsaken ivaretas av miljøorganisasjonene. Her kan det også legges til et «punktum».

Jo, men, sier mann. Det er ikke det dette dreier seg om. Det handler ikke om å være oppdatert og tidsriktig i vårt engasjement, men å følge Bibelen og vår egen samvittighet. Det handler om å følge i Mesterens fotspor.

Ok? Men er dette sant? Er det det dette det handler om – egentlig?

Det er mye å forholde seg til i Bibelen, og det er åpenbart rom for tolkninger. Én oppsummering er naturligvis De ti bud, mens Den katolske kirkes sju dødssynder er en annen samling av Bibelens lære og moral. Disse tar dessuten også utgangspunkt i NT – altså i hele Bibelen. Hvis vi som lutheranere velger å ikke forholde oss til dødssynder som begrep, men til disse som en oppsummering av morallære, så gir hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap mening – også for oss.

Klimasaken kommer antakelig under begrepene grådighet, fråtseri og hovmod. Problemet er at det meste vi gjør, hele vår tilværelse rammes av en eller flere av disse sju begrepene. Hva skal vi velge? Hvor radikalt skal vi gå til verks?

Foruten generelle uttalelser og kommentarer til den rådende klimapolitikken, er kirkens mest tydelige og konkrete engasjement på dette feltet i fht oljeutvinning – oljesand i Canada og motstand mot utvinning utenfor Lofoten. Altså mainstream, noen av de mest medieomtale sakene, saker som er i vinden og som det slik sett kan være ufarlig å engasjere seg i – for det gjør jo alle andre. Men da blir det rævdilting, vil noen innvende. Dette kan også lett rammes av den siste av de sju dødssyndene – den om latskap.

Når Kirkemøtet fattet vedtaket om homofil vigsel, var tiden moden. Tidsånden, som for så vidt kan fremstå som den åttende dødssynden, hadde talt. Den ruler. Den kan flytte fjell. Den er blitt enkelhetens og lettvinthetens evangelium som kan endre hevdvunnen og etablert teologi. Derfor kan det å bli styrt av tidsånden også være å gi etter for den den sjuende dødssynden – i samme slengen.

Kirkens dilemma er at den selv må sette grenser for hvor radikalt og hvor bokstavtro den skal være, eller hvor drastisk den skal gå til verks. Dersom den mener at vern om Skaperverket i en radikal form er riktig teologi, må hele den morderne livsformen straks forbys. Hvorfor være selektiv, hvorfor være slapp og unnfallende og å sette en grense ved Lofoten og ved generelle politisk kompromisstiltak? Eller hvorfor bare vedta homofil vigsel og ikke for alle andre samlivsformer? Er ikke det strengt tatt menneskefiendtlig? Teologien kan alltids tilpasses.

I lørdagens VL, kan vi lese at det har pågått et prosjekt(!?) i ni år for å endre kirkens teleologi når det gjelder klima. Prosjektet har til og med en egen prosjektleder, kan vi lese.

Klima- og miljøkampen berører på den ene siden noe viktig, men det er også politikk og ideologi. Når kirken engasjerer seg, er det vanskelig å skjelne på et idealistisk åndelig og bibelsk motivert engasjement og et politisk og ideologisk. Dette framstår mildt som sagt diffust når også noen av biskopene – som biskoper tilkjennegir meninger om skattepolitikken og om andre typiske politikkområder, og når de gir uttrykk for at den ene siden i norsk politikk passer bedre med bibelske verdier enn den andre.

Kirken gjør seg best når den er et åndelig origo i folks liv, en hyrde i åndelige spørsmål om velsignelse, tilgivelse, nåde – og om troen, håpet og kjærligheten, og når den ivaretar folk sitt behov for det åndelige og religiøse felleskapet.

Og så er det kirkens oppgave å være moralsk rettleder. Den skal gjennom sitt eksempel peke på moralske verdier og stå opp mot urett, men må styre klar av, og den må være påpasselig med å ikke bli identifisert med politiske og idoslogiske retninger – i det alminnelige. Dette er kirkens Rubicon.

Kirken er gammelt hus. Og bare slik vil den ha en mening og en funksjon også i den nye tid, slik at den kan leve godt med tidsånden, men ikke la seg styre av den.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt