Verdidebatt

Imago Dei: I Guds holistiske bilde

Ideen om en ikke-fysisk og abstrakt Gud er ikke noe som springer ut ifra Skriften og den hebraiske tanken, men ut ifra hellenistisk dualisme. Skriftens teofanier burde ikke forstås som antropomorfisk allegori, men heller som en bekreftelse på menneskets helhetlige gudbilledlighet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg var yngre var Gud noe fjernt, upersonlig og abstrakt som var atskilt fra min fysiske verden. Med dette gudsbildet levde jeg som en splittet kristen, en idékristen: Gud var en fascinerende idé jeg kunne kile tankene mine med i ny og ne, men fullstendig fremmed og irrelevant for virkeligheten jeg levde i.

Det var først da gudsbildet mitt ble drastisk endret (ved min eksponering til en ny tilnærming) og da Gud fikk legeme og form at Gud ble personlig og relevant for meg. Dette nye gudsbildet banet vei for en oppvåkning til praktisk kristendom og til mitt valg om dåp. Jeg begynte faktisk å tro på en virkelig og konkret Gud.

Gudsbilder. Gudsbilder er viktig, og ens bilde av Gud formes av hva man har blitt eksponert til, samt hvordan. Dette gjelder især Bibelen. Ens bibelsyn og tilnærming til Bibelen har helt avgjørende konsekvenser for ens gudsbilde, som igjen er med å forme ens prioriteringer, valg og liv.

Selv ser jeg Bibelen som inspirert fremfor en samling med menneskelige deduksjoner og konstruksjoner. Jeg tror på tankeinspirasjon - at tankene de bibelske forfatterne forsøker å formidle, har guddommelig opphav. (Det finnes mange grunner til at jeg har dette synet, men de skal jeg ikke gå igjennom nå.) Disse tankene kommer til uttrykk gjennom et menneskelig språk. Dette menneskelige språket må imidlertid ikke forstås som først og fremst et hinder, men som et effektivt middel for åpenbaringen av sentrale sannheter om Guds vesen og karakter.

Et holistisk gudsbilde. Med det som bakteppe, vil jeg helt enkelt fremlegge et gudsbilde som i mine øyne er mer forankret i den bibelske tekstens verdensbilde, diskurs og tanke. Et holistisk gudsbilde, der Gud forstås som et fysisk vesen fremfor en formløs og abstrakt entitet. Det er min egen erfaring at en slik holistisk forståelse av Gud i større grad speiler og appellerer til det holistiske vesenet som mennesket er skapt som og i stadig voksende grad viser seg å være.

Mennesket: Guds avbilde. Det er i 1. Mosebok 1 at mennesket blir skapt i Guds bilde (hebraisk: tselem). Hva betyr det egentlig at mennesket er skapt i Guds tselem? Er det kun menneskets åndelige/abstrakte egenskaper (tanke, bevissthet, moralske sans) som er en avspeiling av Skaperen? Eller inkluderer tselem også menneskets fysiske, immanente vesen?

I Det gamle testamente brukes tselem ofte om fysiske gudebilder. Både i lys av GTs bruk av tselem og i lys av Bibelens teofanier og prosaiske beretninger om en legemlig Gud (jf. 2 Mos 24,1033,23; o.l.), er det rimelig sikkert at tselem i 1 Mos 1,27 ble forstått av hebreerne som å romme menneskets fysiske og åndelige vesen.

En holistisk værenslære der den fysiske og åndelige realiteten utgjør én uadskillelige enhet, er sentral i hebraisk tankegang. Ser man nærmere på den hebraiske beretningen om skapelsen av mennesket, blir vilkårligheten i å anta at avbildet skulle forstås som et bilde på en ulegemlig Gud, ennå tydeligere:

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning [nefesj, sjel]. (1 Mos 2,7)

"Skapning" er her oversatt fra nefesj som betyr sjel/selv/sinn/person. Guds avbilde, menneskepersonen, presenteres her som en helhet av livspust og legeme - en ikke-reduserbar, holistisk enhet som i hebraisk tankegang dør og slutter å eksistere når den brytes opp (jf. Fork 9,5-1012,7).

Jeg har ikke funnet noe i Det gamle testamente (eller Det nye) som foreslår eller bekrefter at menneskets gudbilledlighet skulle forstås dualistisk. Skillet mellom Guds avbilde sin åndelige og fysiske natur fremstår tvert imot som en hellenistisk anakronisme som strider med den hebraiske tanken og teksten i resten av Det gamle testamente.

Forbudet av gudebilder. Hva så med Guds forbud av gudebilder (5 Mos 4,15-19)? Er ikke Guds formløse vesen selve argumentgrunnlaget for Guds forbud av gudebilder?

Nei, det er ikke det teksten faktisk sier. Når Gud forbyr dannelsen av gudebilder, er det begrunnet ut ifra israelittenes uvitenhet (jf. 5 Mos 4,15). Det gis ingen ontologisk utredning av en formløs eller ikke-fysisk guddommelig natur. Det gamle testamente formidler ikke en abstrakt Gud, men en ekstremt konkret Gud. Moses fikk se deler av Guds egen skikkelse. Enkelte israelitter "fikk se Israels Gud. (...) De skuet Gud, og de spiste og drakk" (2 Mos 24,10.11).

Guds usynlige vesen. Når det gjelder den bibelske tanken om Guds "usynlige vesen" (Rom 1,20), virker denne også å ha blitt preget av kirkefedrenes hellenistiske fremfor hebraiske verdensforståelse.

Dersom Guds usynlighet skulle springe ut ifra det faktum at Gud er formløs og ikke-fysisk, er det mange uttalelser i Bibelen som mister all mening - slik som Johannes 5,37:

Ja, Far som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett.

Jesus visste nok at Gud var usynlig for mennesker - men ikke av de årsakene som dualismen postulerer.

Hva så med Guds usynlighet?

Ser man på den greske grunnteksten, gir den en mye enklere løsning enn allegoriseringen av alle tekstene som omtaler Guds fysiske vesen.

Den usette Gud. Bak den norske oversettelsen "usynlig" finner vi det koiné-greske ordet aóratos som betyr både usett og usynlig. Vår hellenistiske kulturarv etablert av de store greske tenkerne og integrert av flere av kirkefedrene (eks. Filon), gir en dualistisk vinkling av aóratos. Vår kulturelle tilbøyelighet er å anta at Guds aóratos vesen kommer fra hans formløse og ikke-sansbare natur. Ingen har sett Gud og ingen kan se Gud fordi Gud ikke har noen fysisk sansbar form. Dette er grunnantakelsen i vår hellenistiske arv.

Det var først da jeg studerte den viktorianske pioneren Ellen Gould White sitt gudsbilde at jeg ble gjort oppmerksom på hvor fremmed for Bibelens tankegang denne formløse, ikke-fysiske Gud faktisk er.

Når Moses i Det gamle testamente spør om å få se Guds herlighet, får han se noe veldig konkret. Han får se deler av en skikkelse. Men han får ikke se Guds ansikt, "for et menneske kan ikke se meg og leve" (2 Mos 33,20).

Det er dette som utgjør basisen for ideen om Guds usynlighet i resten av Skriften.

Skriftens omtale av Guds usynlighet er ikke rotet i hellenismens dualistiske ideer. De er rotet i jødedommens egen gudsåpenbaring som overlevert og åpenbart direkte til patriarkene og profetene - her, til Moses. Denne åpenbaringen lærer uttrykkelig at Gud er et personlig, fysisk og konkret vesen, men at det ikke er mulig for mennesker å se (hele) Guds vesen og leve.

Gud er altså "useelig" for mennesker fordi dødelige mennesker ikke tåler det - ikke fordi Gud ikke har noen form eller skikkelse.

Guds Sønn hadde sett den. Moses fikk se deler av den. Englene ser Guds ansikt (Matt 18,10), og én dag skal Guds menneskelige barn få se Guds ansikt (Åp 22,4).

Gud har en egen skikkelse ifølge den jødisk-kristne åpenbaringen, og Gud har et ansikt.

Guds transcendens og immanens. Gud blir også omtalt som ånd (jf. Joh 4,24). Guds transcendente bevissthet og allestedsnærværende Ånd vektlegges flere steder (jf. Sal 139Jer 23,24). Guds transcendente/åndelige egenskaper formidles imidlertid side om side med immanente/fysiske egenskaper, og begge tilegnes Gud i begge testamentene. I lys av Guds skapelse av et fysisk tselem, mener jeg at det finnes en bedre måte å forsone disse tekstene på enn den dualistiske og anakronistiske kanselleringen av Guds fysiske natur. Det er ikke å kontekstualisere eller å la teksten snakke for seg selv.

Himmelen = idéverden? Guds oppholdssted blir også omtalt som et fysisk sted  med en helligdom, en by, gater, trær, en trone (jf. 2 Kor 5,1Hebr 9,11-12.23-24; 11,10; Åp 21,9-27). Hvis Gud er ulegemlig og himmelen og åndeverden er en abstrakt idéverden slik som dualismen foreslår, hvordan kan disse fysiske fremstillingene samt den fysiske oppstandelsen forstås av kristne som en åpenbaring av sannhet fremfor en fordunkling av sannhet? Hva er det som tilsier at Det gamle eller Det nye testamente skal leses i lys av Platons dualisme når det var skrevet av hebreere og jøder som hadde et holistisk verdensbilde?

Å la Skriften forklare seg selv. Selv står jeg for en bruk av Bibelens egne tankegang i forståelsen av begrepene den anvender i sin fremstilling av Gud. Når jeg gjør det, finner jeg ikke rom for dualistiske ideer, verken i forståelsen av mennesket eller i forståelsen av Gud. Jeg finner heller en Gud som, slik som sitt tselem, mennesket, er et fysisk reelt vesen, med transcendente og immanente egenskaper som er uadskillelige.

Jeg oppdager også at jeg som Guds tselem lever i Guds virkelighet og at Gud lever i min, dog uten mine begrensninger. Gud er et vesen som appellerer til hele meg - både kropp, sjel og ånd.

Løftet om evig liv blir heller ikke lenger en idé som ligger i en fjern fremtid i en abstrakt verden. Det blir et liv med Gud som begynner her og nå, og som fortsetter inn i en ny, reell verden med nye og bedre levevilkår.

Kristendommen blir for meg således ikke lenger bare en idé, men noe virkelig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt