Militærjuntaen og Kina.

Jeg ser det ikke særlig nyttig å gå inn i alle de brutale maktkampene som raser inni USA på alle nivåer. Det krever minst et lengre essay, men som det har framkommet i løpet av uttalelser over helgen: den grunnleggende motsetningen mellom de to fraksjoner av det herskende oligarkiet i USA går på dette: er det Russland eller er det Kina som er vår hovedfiende?

Clintonfraksjonen mener det er Russland og kommer i et hakkende kjør med beskyldninger om russisk hacking i valgkampen og hundre andre saker som ingen fram til idag har kunnet føre beviser for. Og vårt hjemlige Aftenposten har også lagt seg på nøyaktig samme linje uten ett eneste bevis. Der hevdet man forleden at kjemimassakren i Ghouta utenfor Damaskus var iscenesatt av Bashar al-Assad - år etter at tyrkiske aviser og partier har dokumentert at det var etterretningstjenesten MIT som leverte sennepsgass til Qaida.

Nå får det komiske norske borgerskapet noe å gruble på i 2017 med sin slaviske underdanighet til makten i Washington som nå med tre generaler i spissen,er en de facto militærjunta. Det er bare politisk ukorrekt å si det.

Det viste seg at gamle Bob Dole,på oppdrag fra Trump,hadde jobbet med den provokasjonen med Taiwan-Trump lenge,det var intet arbeidsuhell.

Vi får ta med at alle de viktige avtalene som USA gjorde med Kina i 1979 innebar at det fantes bare ett Kina,og USA måtte legge bort 2-Kina politikk med Taiwan. Det gjorde de.

Når Trumps generaler og warriors fyrer opp denne saken med Taiwan nå,er det som å strø etsende kjemikaler i et kinesisk sår og tonen  Beijings globaltimes.cn  ble da også over natta skarpere.En hadde naturligvis registrert at Trump under valgkampen hadde spydd edder og galle om Kinas handelspolitikk og økonomiske tiltak og Taiwan saken blir nå oppfattet som inngangen til en slags krigsdeklarasjon.

Så la man heller ikke skjul på at når man skulle øke US flåte fra 272 skip til 350 var det fordi disse skulle settes inn i SørKinahavet og project american power. Situasjonen er jo den at all handel til og fra Kina går gjennom trange streder,som Malakka-stredet,hvor USA har sin Stillehavsflåte. Sånn som det er i øyeblikket er det utvilsomt USA som er strategisk ovenpå militært for å presse Kina til å gi konsesjoner i handel og økonomi.

Som svar på denne klemte militære situasjonen gjør Kina to mottrekk: de bygger en transportkorridor gjennom hele Pakistan til havnen GWADAR som ligger tett inntil Iran. Denne kan frakte olje og gass fra Midtøsten.

Det andre er bygging av den nye Silkeveien gjennom Sentralasia til Europa. Også for gass og olje.

Oppsummert: under Trump vil det bli utkjempet en krig med mange midler om hvem som skal være den dominerende makten i Asia. De statene som har vært på den amerikanske siden er Japan,Vietnam,Taiwan og Australia, men USA kan ikke som før kjøpe seg loyalitet med dollar og gratis våpen. Det har de ikke økonomiske muskler til.

Vi ser da med eksemplet Filippinene at flere stater bryter med det blakke USA og går inn i Kina-blokken. Også Pakistan som er en militær stormakt med atomvåpen.

Om man følger de åpenbart kloke rådene som krigsfilosof Sun Zi anfører i Krigføringens Kunst,så bryter Trump-tenkerne med all vett og fornuft.

Det å krige langt hjemmefra er ikke klokt,sier Sun Zi, det er økonomisk veldig kostbart og soldatene går også lei.Så bør man overhodet ikke finne på å krige såfremt nasjonen er splittet og i USA er det ikke bare latent borgerkrig mellom klasser og raser,men 40-50 millioner er sultne - på foodstamps. Det er heller ikke i folkedypet noen glød for flere kriger. Folket har fått mer enn nok.

En militær konfrontasjon fra USAs side mot Kina vil koste astronomiske summer og hvem skal betale for dette? Pentagon tar allerede 21% av statsbudsjettet,905 milliarder dollar.

Hvis Trumps militærjunta allikevel bestemmer seg for å foreta en storkrig mot Kina,må man derfor bygge om det nåværende amerikanske samfunnet fra å være en slags politi-overvåkningsstat til en en form for amerikansk fascisme med kultus av krig og førere. Det også vil føre i avgrunnen.

Som en pensjonert kinesisk general stilte spørsmålet til en amerikansk skribent nylig:

"Er dere villige til å dø for deres plass i Asia?

Er deres sønner og døtre villige til å ofre livet for Taiwan eller for klippene i Sør Kina Havet?

Vi er nemlig det."

Heri ligger svaret på alle våre spørsmål om utfallet av den amerikansk-kinesiske konfrontasjonen.